Mormonere

Den siste uken har jeg tenkt mye på mormonere, langt mer enn jeg vanligvis pleier. Hvorfor? Fordi jeg ser dem hele tiden? Jeg har ikke sett snurten av en eneste en her nede. Nei, mine tanker flyr tilbake til et møte på Torgallmenningen en vinterdag for flere Herrens år siden. En respektabelt kledd ung mann stopper meg og sier på gebrokent norsk: "Unnskyld, jeg har en budskap til deg!" Han var fra sørstatene i USA, og hadde vært i Norge i en måned. Allerede var han ute og evangeliserte! Jeg har således tenkt: Greier jeg å evangelisere ute på gaten etter en måned i Odessa? I morgen er det fire uker siden jeg kom, torsdag er det nøyaktig en måned. Våger jeg meg ut på gaten for å evangelisere, spør jeg meg selv. Så kommer virkeligheten veltende over meg: Russisk er fremdeles svært uforståelig. Det ville nok ende om med at jeg pugget setningen: "Jeg har en budskap til deg" på gebrokkent russisk, men særlig lengre ville jeg ikke kommet. Og fruktene av evangeliseringen det ville nok ikke blitt særlig imponerende. Så, hvilken konklusjon kan vi trekke av det? At mormonere er flinkere enn kristne til å lære språk? Er mormonere smartere enn kristne? Er deres Gud sterkere enn vår Gud? Jeg er tilbøyelig til å svare nei på alle tre, dog på de to første har jeg dessverre forsvinnende lite empirisk kunnskap. Forsåvidt også på nr tre, men der er troen sterkere: Jeg er overbevist om at min treenige Gud er fullt på høyden og VEL SÅ DET! med deres polyteistiske (eller hvordan vi nå skal beskrive den) versjon av Gud. Slike sammenligninger fører forøvrig ikke noe godt med seg. Vi får la eventuell gateevangelisering komme når tiden er inne. Insj Allah!