Historietime

Lørdag 28.august ble min kjennskap til tysk historie i Ukraina utvidet. Anledningen var minnedagen for deportasjonen av "tyske" ukrainere til Sibir og Kasakhstan i 1941. Her ble det markert ved en minnegudstjeneste der flere som opplevde deportasjonen, eller som mistet sine nærmeste fortalte sin historie. I sovjettida hadde folk sin nasjonalitet skrevet i sitt pass, og hvis dine forfedre kom fra Tyskland 150-200 år tidligere var du fremdeles tysker. 28.august fikk tyskerne i sør-ukraina en til to dager å pakke sammen det de kunne bære med seg, før de ble sendt østover. Dette gjaldt også andre uønskede folkegruppe som grekere, bulgarer og tartarer. De mistet hus og hjem, og nesten alt de eide. Mange ble plassert ute på steppene, hvor de måtte grave seg jordhytter og hvor ikke hadde noen ting å leve av. Omtrent halvparten av de fordrevne døde. Noen av disse "tyskerne" rakk ikke å bli fordrevet før området ble okkupert av de ekte tyskerne. Da fronten trakk seg tilbake i 1944 ble disse deportert til Tyskland. De av disse som så var så uheldig å befinne seg i sovjetisk okkupert område i 1945, ble da sendt til Sibir. I sovjettida var det ikke mulig å flytte tilbake - det var heller ikke noe å komme tilbake til, hus og eiendeler var overtatt av andre fordrevne. I 1991, ved sovjetunionens fall ble så disse folkegruppene sendt ut av Kasakhstan, mange dro da til Ukraina. Disse "tyske" fordrevne og deres etterkommere er det som er grunnstammen i DELKU, den lutherske kirken i Ukraina.

Innvielse av misjonssenter

På lørdag fikk jeg den glede å overvære innvielsen av et misjonssenter i Odessa. Det er et utdannings og opplæringssenter tilknyttet brødremenighetene i Ukraina, et lite luthersk kirkesamfunn. (For øvrig mitt første møte med brødremenigheten noen sinne.) Der var folk i alle aldre og i alle utgaver av snipp-skjorter - prester og pastorer fra mange byer og land. Som representanter for den andre lutherske kirken i Ukraina, måtte pastor Alexander og jeg naturlig nok komme med en hilsen på den store dagen. Det ble en av de klassiske øyeblikkene der man blir kalt fram foran en stor forsamling av lærde, prester og biskoper, og med et kanadisk tv-kamera rett foran seg, der man litt uforbredt må si noen velvalgte ord som passer til stundens høytidelighet. En stor takk til Paulus som skrev så mye vist i Efeserbrevet, som kan brukes i så mange forskjellige sammenhenger!

Familieleir

Den siste uken var jeg på familieleir. I et land der skilsmisseprosenten langt overgår den norske og der det kan virke som om mor-barn er den vanligste familieformen, har en slik leir definitivt sin rettmessige plass. På en familieleir her nede er det både fellessamlinger med sang, dramastykker og lek - og det er samlinger tilpasset ulike alderstrinn. For ekteparene er det temasamlinger som omhandler praktisk barneoppdragelse, om utfordringer knyttet til ulike faser i barns liv, gode råd for et godt samliv, og om hvordan la åndens frukter vokse i eget liv og i familien. I tillegg var det mye tid til bading og leking på og rundt stranden - kvalitetstid mellom barn og foreldre.
Etter min oppfatning: Dette er midt i blinken. Gode og trygge familieforhold og oppvekstvilkår vil prege kommende generasjoner, og kan få ringvirkninger i flere slektsledd!

Imitatio Christi

"Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud!".
Det er både flott og utfordrende å ha Gud som forbilde, en Gud som gav sitt eget liv for å redde sine fiender fra døden. Men ordet "forbilde" dekker ikke helt fyldene i det greske verbet "mimæthai", som handler om å imitere (derav vårt ord for å mime). Å mime Guds og hans kjærlighet gir kanskje mening i Norge - men det gir enda mer mening når man ikke snakker samme språk. Til små og store barn, fra hele Ukraina, med alle slags bakgrunner og utfordringer i bagasjen, skal det ikke så mye til før Guds kjærlighet kan komuniseres, helt uten ord.

Norsk team på Ukrainsk sommerleir

Da er de to første etappene av sommerens leirer unnagjort. På den siste leiren har jeg hatt den glede å være sammen med tre flotte ungdommer fra Norkirken i Bergen. Anders, Karoline og Johannes har vært med å løfte en i utgangspunktet flott leir til nye høyder. Selv uten å snakke så mye russisk har kommunikasjonen med barna gått over all forventning. Det geniale i komunikasjonens landskap er at så mange ting er universelle: Åh + valgfritt ord (f.eks "kamar" = mygg, eller "sjarka" = hete) trenger ikke forklaring.
Uansett, all heder og ære til tre flotte ungdommer som har gitt mye av tid, penger og krefter til å tjene Gud - og tjene barn og unge i Ukraina. Æres den som æres bør!