Fordommer og overraskelser

I dag ble jeg invitert med av Alexander til å være med å besøke en dame som bor på en institusjon for uføre og utviklingshemmede. Her til nede betyr det selvfølgelig mange utmagrede kropper stablet sammen på gamle jernsenger, i nakne og høyst nedslitte rom. Jeg tar med meg fotoapparat, og slår følge. På veien tenker jeg ut en gripende beretning om mitt møte med de tragiske sjebnene som safunnet ikke bryr seg om.
Vel, jeg tok feil. Det var et splitter nytt hus, med fine og trivelige rom, og nesten norsk standard på fasilitetene. Så mye for den gripende historien! Dog forteller Alexander at dette er laaangt over normal standart på slike steder.
Imidlertid var det veldig interessant å møte Tatjana, en ufør dame på vel 40 år, og som har bodd på denne institusjonen i ti av dem. Hun led av kreft, og holdt for tiden på med å skrape sammen penger til en høyst nødvendig operasjon. Men makan til fascinerende dame! Hele dagen gikk hun rundt og besøkte andre beboere. Her samtaler hun, ber hun med dem og driver sjelesorg. Ukentlig samler hun beboere til bønnemøter og forkynnelse. Beboerene på senteret kaller henne ganske enkelt for "mamma". Hun har dessuten en lang liste med folk hun ber for (fra nå av også meg), og hun driver jevnlig sjelesorg pr telefon. De har opplevd helbredelser og store ting på den institusjonen! Denne institusjonen har blitt til et senter for bønn og tilbedelse. Alexander snakket med henne på russisk, og det var ikke mye jeg skjønte av den samtalen. Men annenhver setning inneholdt ordene: "Gud være lovet!" Denne kreftsyke, uføre damen kunne ikke annet enn hver dag å takke Gud for hans uendelige godhet mot henne! Denne dagen fikk iallefall Ole Magnus lære noe. Ikke om tragiske sjebner, men om en Gud som gjør store ting gjennom små mennesker. 1 Kor 1, 27-29!

Mormonere

Den siste uken har jeg tenkt mye på mormonere, langt mer enn jeg vanligvis pleier. Hvorfor? Fordi jeg ser dem hele tiden? Jeg har ikke sett snurten av en eneste en her nede. Nei, mine tanker flyr tilbake til et møte på Torgallmenningen en vinterdag for flere Herrens år siden. En respektabelt kledd ung mann stopper meg og sier på gebrokent norsk: "Unnskyld, jeg har en budskap til deg!" Han var fra sørstatene i USA, og hadde vært i Norge i en måned. Allerede var han ute og evangeliserte! Jeg har således tenkt: Greier jeg å evangelisere ute på gaten etter en måned i Odessa? I morgen er det fire uker siden jeg kom, torsdag er det nøyaktig en måned. Våger jeg meg ut på gaten for å evangelisere, spør jeg meg selv. Så kommer virkeligheten veltende over meg: Russisk er fremdeles svært uforståelig. Det ville nok ende om med at jeg pugget setningen: "Jeg har en budskap til deg" på gebrokkent russisk, men særlig lengre ville jeg ikke kommet. Og fruktene av evangeliseringen det ville nok ikke blitt særlig imponerende. Så, hvilken konklusjon kan vi trekke av det? At mormonere er flinkere enn kristne til å lære språk? Er mormonere smartere enn kristne? Er deres Gud sterkere enn vår Gud? Jeg er tilbøyelig til å svare nei på alle tre, dog på de to første har jeg dessverre forsvinnende lite empirisk kunnskap. Forsåvidt også på nr tre, men der er troen sterkere: Jeg er overbevist om at min treenige Gud er fullt på høyden og VEL SÅ DET! med deres polyteistiske (eller hvordan vi nå skal beskrive den) versjon av Gud. Slike sammenligninger fører forøvrig ikke noe godt med seg. Vi får la eventuell gateevangelisering komme når tiden er inne. Insj Allah!

Prester og salmesang

Noen ting er likt uansett hvor man kommer: McDonalds, irritasjon over varmeovner som lager pipelyder, og prester som samles til fellesskap. Jeg har lyst til å løfte frem den siste. I løpet av min korte prestekarriere har jeg vært med på en del prestesamlinger. Flest prestekonventer i prostiet, men også på stiftsmøte for hele bispedømmet. Fellesnevnere er eldre menn i snippkrage, høflig konversering men gjerne med en teologisk diskusjon, men ikke minst ekstrem salmesang. Med ekstrem mener jeg ikke nødvendigvis trestemt, eller spesielt vakker sang (som det dog ofte er), men volum! Eivind Skeie er foreløpig den som sitter med vandrepokalen her.
Denne uken har det vært pastorkonferanse her i Odessa, og undertegnede fikk være med. Pastorene i DELKU (deutsche evangelische lutherische kirche ukraina, eller noe slikt) er en blanding av tyskere og ukrainere. Noen snakket tysk, noen russisk/ukrainsk, og ca halvparten begge deler. Når det gjelder salmesang går annethvert vers på tysk og russisk. Da er det som i Norge, sterk salmesang, men litt forskjellig hvem som synger. Man mumler med så godt man kan på det som var på et fremmed språk, og gir virkelig jernet på sitt eget. Det er forøvrig ikke så viktig om man treffer tonen. Ah, hvilken herlig forsmak på den multikulturelle lovsangen i himmelen!

Nattverd

I går var det søndag. Jeg var på min første gudstjeneste i St.Paulus kirke i Odessa. Der var det drøye 50 sjeler samlet for å overvære forkynnelsen av ordet og den rette forvaltningen av sakramentene. Min gode venn, pastor Alexander Gross, ville ha meg med som nattverdutdeler, noe jeg naturligvis ikke kunne la gå forbi meg. Å dele ut nattverd har jeg gjort før, og det er flott å kunne være med å inspirere forsamlingen med mitt blide åsyn.
Alexander foreslo at han tok vinen og at jeg skulle ta brødet. Årsaken til den rekkefølgen var nok ikke at han ville slippe å foreta kirketukten. Det er rett og slett slik at man ofte - men ikke alltid - legger oblaten rett i munnen på nattverdgjesten. Likeså sjenker man ofte rett i munnen med nattverdskalken. Da er det tross alt enklest med brødet. Så jeg gikk først med brødet, og sa etter beste evne: тела христова за тебя ламимое - Kristi legeme brutt for deg. Så var det å finne ut av hvem som ville ha brødbiten i munnen og hvem som ville ha den i hendene. Ikke helt enkelt! Det blir også alltid litt kluss når utdelerne skal dele ut til hverandre og de siste etternølerne. Her framviste jeg stor usikkerhet.
Så hvilken lærdom trakk jeg utav dette? 1) Min karakter hadde sikkert godt av å erfare å fremstå som svak, redd og skjelvende. Jeg kan ikke bygge mitt selvbilde på perfekt og lytefri nattverdsutdeling! 2) Jeg kan nå med stor innlevelse og empati forstå usikkerheten hos norske nattverdsmedhjelpere, blant annet i Eidsvåg og Åsane menigheter.

Lutheranere

Jeg har lyst til å vende et skråblikk mot lutheranere, selv om jeg kanskje ender opp med å skyte meg selv i foten. I Norge er det regelen snarere enn unntaket å være lutheraner. I Ukraina er det tvert om. Man er derfor svært bevisst sin lutherske identitet. Videre: Ingen lutheranere er mer lutheranere enn tyske lutheranere. Kirken jeg bor i og er med i, er fra Tyskland, og drives i stor grad med støtte fra Tyskland. På ytterdørene er lutherrosen vakkert gravert inn. Man feirer naturlig nok reformasjonsdagen (der er forøvrig rød liturgisk farge).
Her i Ukraina er også de ukrainske lutheranerne bevisste folk. For eksempel tar de klar avstad fra (ofte helt berettiget) bildedyrkelsen i den ortodokse kirke. Da var det morsomt å komme inn i kirka i en av landsbyene å se et eneste bilde på den hvitkalkede veggen: Et blått, falmet bilde av en streng Martin Luther. Jammen bra det ikke var Jesus eller Guds mor, den salige Jomfru Maria!
Jeg snakket med en ung dame i menigheten om hva folk flest i Ukraina tenker om lutheranere. Ukrainere flest er i utgangspunktet skeptiske til alt som ikke er ortodokst. Men heldigvis skjønner folk at kirken har bakgrunn fra den katolske kirken, og det hjelper. Hun sa: "Prestene bruker liturgiske klær under gudstjenesten, så da skjønner folk at dette ikke er en sekt." Ganske interessant at det er de liturgiske klærne som er tegnet på at man ikke er en sekt. Med disse ord vil jeg hilse til alle i Norkirken i Bergen!

Kirkekaffe

Søndag er kirkedag, også i Ukraina. I dag har jeg vaert med pastor Alexander på kirketurne i landsbyer rundt Odessa. Vi var på to gudstjenester + en velsignelse av et hjem, som i realiteten ble en tredje gudstjeneste. Hver av de tok godt over en time. Etter hver av de var det også kirkekaffe - ikke bare saft og kjeks, men et skikkelig maaltid. Ikke dumt egentlig. Sosialt og trivelig. Hver gang var også vin en del av måltidet. Vertskapet skjenker i, og jeg tar høflig imot (virker som om vin er en viktig greie i kulturen). For min del er det forøvrig mer enn nok med ett lite glass. Egentlig hater jeg å drikke vin. Det er noe med smaken som gjør det en pine å få ned. Da er det godt å ha noe mat å "skylde" vinen ned med - spesielt krydret mat tar bort noe av den elendige vinsmaken.
På to av tre kirkekaffeer gikk dette greit. På den tredje serverte de fisk og sjømat til vinen. Jeg har benyttet samme taktikk på sjømat som på vin, bare omvendt. Her befant jeg meg i skikkelig kattepine. Jeg ba verten skjenke veeeldig lite. Han smilte og fylte det store glasset godt opp. En annen ting er at jeg har lav terskel før vinens virkning slår inn - det kjenner Olav til... Da jeg hadde presset ned dette glasset forsøker denne velmente mannen for en hver pris aa fylle i mer vin. Eneste måte å slippe unna var å gjemme glasset under bordet, og smile overbaerende. Jeg var svimmel nok som det var. På vegne av alle utlendinger fikk jeg noen gloser i hvor beskjedne vi er i drikkingen - til alles store fornøyelse. Den får jeg vel leve med.