Å bli brukt av Gud

Min tjeneste her nede begrenser seg foreløpig av språkkunskapen. Det kan være dumt og frustrerende, for mulighetene til å komme i prat med folk om viktige ting er mange. En eldre dame, som hadde vært pinsevenn, har begynt å gå i menigheten i landsbyen Novogradovka. Hun spurte meg etter gudstjenesten en søndag om hva vi tenker om det med tunge tale: Er det greit eller galt? Jeg fortalte litt om det som står i bibelen, at det er noe som Gud kan gi til oppbyggelse, og derfor selvfølgelig ikke er noe galt med det. Men den gode samtalen med en kvinne som strever med å finne sin plass i menigheten fikk jeg ikke. Men Gud er god, og kan bruke meg på andre måter. Han åpner alltid dører vi kan greie å gå gjennom. I det siste har flere tatt kontakt med meg over internett, og det har blitt et sted for den gode praten og for åndelig veiledning. Folk som jeg aldri har truffet, fra Russland og Ukraina, men som har hørt om meg via andre, har kontaktet meg om ulike temaer. Over nettet er muligheten for å få riktig oversettelse og tid til å gå i dybden til stedet. Så er det godt å kjenne at Gud kan bruke meg nå også - ikke bare om et års tid. Ære til Gud og til Facebook/vKontakte!

Leilighet

Hvordan finner man seg et sted å bo i Odessa? Her er det ikke annonser i avisen, i hvertfall er det ikke en vanlig måte å gå fram på. Her må man enten kjenne noen som har noe ledig, eller man benytte seg av en profesjonell leilighetsfinner.
Jeg gjordet det første og fant en kjellerleilighet i det sørlige Odessa. For første gang lærer jeg hvordan det er å være leietaker et sted der reglene er ganske annerledes. Leiekontrakt? Hva skal man med det? De er ikke verd papiret det er skrevet på. Sikkerheten ligger i at man kjenner noen som kjenner den man leier fra. Løsningene i leiligheten er ofte kreative og fantasifulle, men fungerer på sin måte.
Jeg har et vindu, og det må åpnes når jeg lager mat. Da kommer naboens katter og setter seg foran vinduet og kikker inn. Vel, hyggelig med selskap.

I bønnens skole

Sist uke var det et firedagers bønneseminar i Petrodolina. To pastorer fra International Prayer Watch kom og hadde undervisning om bønn. En av dem var forretesten en amerikaner, født og oppvokst på Sunnmøre (evt nordmann bosatt i Amerika). Endelig en som forstår mine norske vitser...
Det var interessant og utfordrende å lære om bønn fra folk som selv lever og ånder for det. Kanskje trenger vi først og fremst å bli utfordret og inspirert til å leve enda mer et liv i bønn. Vi tenker ofte stort, planlegger mange aktiviteter, har visjoner om at store ting skal skje i kirken og menighene. Det er som å reise et stort byggverk - et tårn, en skyskraper, en katedral. Men i bunn må det ligge et usynlig fundament, som kan holde det synlige oppe. Nøkkelen til alt det synlige vi gjør i Guds rike ligger i det usynlige: Almisser, bønn og faste (Matt 6,1-18). Arbeidet ved Ungdomssenteret i Petrodolina, og planleggingen av den kommende bibelskolen, er på mange måter en stort byggverk (i flere betydninger) som skal reises. Vi vet så godt viktigheten av bønn, men det er ikke alltid så lett og sette seg ned og ta det ut i praksis. Men uten det usynlige fundamentet - blir det som et bygg på sandgrunn. Det kan se fint (og åndelig) ut, men det står seg dårlig mot stormen. Håpet er at vårt byggverk får et solid og fast fundament!