Rengjøring

Med hånden på hjertet må jeg si at når det gjelder rengjøring i egen leilighet må jeg nok innøemme at jeg ikke befinner meg i elitesjiktet.
Her i Odessa bor jeg i tredje etasje i huset som er sentrum for den tysk-lutherske kirken. Denne etasjen fungerer også som et gjestehus, der de leier ut rom - for tiden er jeg eneste gjest. Dette innebærer at en voksen kvinne ved navn Ljubov jevnlig kommer innom for å vaske rommet mitt. Du tenker kanskje: Hvilken lykke! For meg skaper det trolig mer bekymring enn glede. For det første er det faktum at Ljubov kan komme inn for å vaske når som helst - selv om jeg har gitt beskjed om at det er ønskelig at hun kommer etter kl 11. Denne frykten kommer snikende hver gang jeg hører henne vaske utenfor. Kommer hun mens jeg ligger i sengen? Sitter på do eller i dusjen? Den uvissheten, den uvissheten!
Det andre er hva hun måtte tenke om ryddigheten. Hva om hun ler seg skakk over at jeg ikke stryker undertøyet. Kanskje hun ligger krokboeyd på gulvet, i latterkrampe - og der får et illebefinnende? Eller hva om hun er av sladretypen. Jeg ser med skrekk for meg meg selv gående inn i det lokale supermarkedet, og alle til stede peker på meg og sier på uforståelig russisk: Der er nordmannen som ikke stryker undertøyet, hvorpå en øredøvende latter fyller rommet. Hvordan skal jeg da få kjøpt mat? Det ville skapt ekstra utfordringer for tjenesten her. Det ville også sette den generelle anseelsen til nordmenn i Ukraina i fare. Kanskje en diplomatisk krise?
Imidlertid tror jeg ikke Ljubov er den typen. Tror nok hun var like usikker på denne nordmannen som jeg var på vaskedamen. Men jeg har det jevnt ryddigere nå enn jeg har hatt det på lenge!

Den siste reise

Alle skal en gang ut på sin siste reise. I dag var jeg med pastor Alexandr til en landsby for å følge en gammel mann til hans siste hvilested. Jeg har selv begravd over 40 personer selv det siste året, og så fram til litt ideutveksling og inspirasjon.
Vel, ting var noget forskjellig fra Norge. Det ble en blanding av luthersk begravelse, og folkelig ortodoks begravelse med de merkeligste tradisjoner.
Seremonien var hjemme hos avdøde, og han lå for åpen kiste. Stakkars Alexander forsøkte etter beste evne å holde en god luthersk begravelse, men hadde for mange lokale tradisjoner imot seg. Salmesangen blandet seg med bjeffing fra et utall hunder utenfor, familiens endeloese røyking og en enkes ustoppelige kyssing av den døde. Mannen ble så kjørt i lastebil til gravplassen - fremdeles i åpen kiste. En ortodoks gravplass er overfull av plastblomster, og stadig nye kommer. Der er det også benker og bord mellom hver grav, der man kan drikke shnaps og minnes den døde. Familien måtte alle knyte hvite bånd rundt armen før de kunne gå inn på gravplassen. Hvorfor de la et brød oppe på den døde skjønte jeg ikke, men de ble svært så hissige da en hund stjal brødet rett foran nesen paa dem.
"Om ikke annet var det en mulighet til å forkynne Guds ord for familien, og knytte kontakt med dem" - det var Alexandrs konklusjon etter dagen. Herrens veier er sannelig uransakelige!

Spenning...

Spenning i hverdagen er viktig. Her i Odessa er mange opptatt av det. Noen kjøper halvgrillet kylling på gata. Noen kjører bil. Noen kler seg i de forunderligste klær og sprader rundt i all offentlighet. Mote er visst forskjellig i forskjellige land. Jeg for min del greier meg lenge med å ganske enkelt gå på butikken og kjøpe mat. Hva er dog så spennende med det? Mye. Jeg nevner i fleng:

1. Å finne det du er ute etter. Utvalget er ikke som i Norge. Det finnes tusen ting som du kan spise sammen med teen. Vin og vodka i store mengder. Ingen varer fra Toro. Ferdigmat er det også dårlig med. Krydder også meget sparsomt.
2. Å finne ut av om du har funnet det du er ute etter. Er det melk eller kefir? Er det sjokoladepålegg eller dessert? Hva står det egentlig på pakken?
3. Å betale for herligheten. Det virker som det er vanlig å spørre om man skal ha pose (kassadama pakker maten nedi), så jeg svarer som regel ja. Frukt og grønnsaker skal veies på forhånd, der har jeg allerede dritt meg ut. Så er det aa finne ut av hvor mye som skal betales, kan vaere utfordring der de ikke har skjerm.
4. Å komme seg ut. Jeg holdt på å gå ut ingangen, men ble jaget tilbake av en vakt. Det står noen ved utgangen som sjekker at kvittering og matvarer stemmer.

Nå er det vel som med matkjøp som med narkotika. Det store kikket avtar vel for hver gang man prøver det. Må vel være på utkikk etter noe nytt og sterkere for å opprettholde status quo. Kanskje å gå på kafe?

Slankehysteri

Jeg har så og si aldri blitt grepet av slankemanien. Noen ekstra kilo har aldri bekymret meg. Vi kan da ikke vaere så opptatt av vekta, det er da mange ting som er mye viktigere. Forleden dag ble jeg imidlertid innhentet av samfunnets beinharde krav. På Gardemoen flyplass, foran skranken til Czeck Airlines. Jeg hadde 23,9 kilo bagasje. 3,9 kilo for mye. Hvert ekstra kilo koster 225 kr. Relativt lang kø. Relativt kort tid til avgang. Slankehysteri!
Jeg puttet alt jeg klarte i handbagasjen. Flaskene med tran og sanasol gikk i søpla. Likeså det indiske krydderet. Har vist seg i ettertid å være et bittert tap. Jeg tenkte 21 kg kunne gå, men den gang nei. Måtte hive litt til.
Moral: Jeg er nok mer påpasselig med kiloene heretter. Noen gram her og noen gram der blir fort mye overvekt!