Den siste reise

Alle skal en gang ut på sin siste reise. I dag var jeg med pastor Alexandr til en landsby for å følge en gammel mann til hans siste hvilested. Jeg har selv begravd over 40 personer selv det siste året, og så fram til litt ideutveksling og inspirasjon.
Vel, ting var noget forskjellig fra Norge. Det ble en blanding av luthersk begravelse, og folkelig ortodoks begravelse med de merkeligste tradisjoner.
Seremonien var hjemme hos avdøde, og han lå for åpen kiste. Stakkars Alexander forsøkte etter beste evne å holde en god luthersk begravelse, men hadde for mange lokale tradisjoner imot seg. Salmesangen blandet seg med bjeffing fra et utall hunder utenfor, familiens endeloese røyking og en enkes ustoppelige kyssing av den døde. Mannen ble så kjørt i lastebil til gravplassen - fremdeles i åpen kiste. En ortodoks gravplass er overfull av plastblomster, og stadig nye kommer. Der er det også benker og bord mellom hver grav, der man kan drikke shnaps og minnes den døde. Familien måtte alle knyte hvite bånd rundt armen før de kunne gå inn på gravplassen. Hvorfor de la et brød oppe på den døde skjønte jeg ikke, men de ble svært så hissige da en hund stjal brødet rett foran nesen paa dem.
"Om ikke annet var det en mulighet til å forkynne Guds ord for familien, og knytte kontakt med dem" - det var Alexandrs konklusjon etter dagen. Herrens veier er sannelig uransakelige!