Marshrutka

Hver dag reiser jeg med marshrutka til jobben. Marshrutka er etter vår tankegang en buss, mens her er den offisielt en taxi med faste ruter. Det er alltid interessant å kjøre Marshrutka: Ofte er de stappende fulle, og man skal prise seg lykkelig om man i det hele tatt får plass. Bare en liten del av passasjerene har sitteplasser, de fleste må stå som sild i tønne. Ofte må man klamre seg fast i det de får tak i av håndtak eller seter – sjåførene kjører ofte i rykk og napp. I Odessa betaler man for turen når man går av bussen. Hvis man står ved den bakre utgangen kan man sende fram pengene med hjelp av de andre passasjerene. Da er det en fordel å vite navnet på holdeplassen man skal. Hvis ikke kan man prøve å presse seg fram til sjåføren – som er lettest hvis man ikke har bagasje med seg.
Skulle det bli et ledig sete, kommer det gjerne en middelaldrende dame og brøyter seg fram for å få plassen. Kvinner og barn først – i den rekkefølgen!
Heldigvis er prisen overkommelig – halvannen krone, mye underholdning for pengene!

Reformasjonsdag

Sist helg ble reformasjonsdagen markert i den lutherske kirken her. Man minnes den ærverdige Martin Luther som laget snøballen som rullet til et selvstendig kirkesamfunn. Vi dårlige, usle norske lutheranere som ikke feirer denne dagen. Man kan bli mobbet på grunn av mindre.
På gudstjenesten søndag var det naturligvis rød som er liturgisk farge. (Som jo er fargen til Den Hellige Ånd). Vi hørte tekstlesing om at "ingen kan legge en annen grunnvoll en den som alt er lagt, Jesus Kristus", og om at troen alene gir frelse. Alt vel og bra. Men kanskje ikke kirkens fødselsdag, som det ble antydet...
Et positivt innslag var dog den økumeniske samlingen lørdags kveld, der en gjeng glad-karismatikere sang og den katolske biskopen kom med en hilsen. Både karismatikerne, lutheranerne og katolikkene hadde godt av å se og høre hverandre.

GUS-team

Nå har tre jenter fra årets kull på Gå Ut Senteret kommet på plass. De skal bo i kirken i Petrodolina i fire og en halv måned, og ha praksis ved et dagsenter for vanskeligstilte barn.
Min eksklusive status som nordmann går nå over i noe dagligdags. Det får jeg leve med. Det er veldig kjekt at GUS satser på Europa, og å vekke interessen for misjon også i denne delen av verden. Kanskje vi kan greie å innføre en ny dialekt i Petrodolina, full av norske lånord? Jeg drømmer om å kunne si "risengrynsgrøt" i en tale, og alle til stede nikker anerkjennende.
Vel, jeg ønsker GUS-teamet lykke til med liv, språk og tjeneste i Petrodolina!

Å bli brukt av Gud

Min tjeneste her nede begrenser seg foreløpig av språkkunskapen. Det kan være dumt og frustrerende, for mulighetene til å komme i prat med folk om viktige ting er mange. En eldre dame, som hadde vært pinsevenn, har begynt å gå i menigheten i landsbyen Novogradovka. Hun spurte meg etter gudstjenesten en søndag om hva vi tenker om det med tunge tale: Er det greit eller galt? Jeg fortalte litt om det som står i bibelen, at det er noe som Gud kan gi til oppbyggelse, og derfor selvfølgelig ikke er noe galt med det. Men den gode samtalen med en kvinne som strever med å finne sin plass i menigheten fikk jeg ikke. Men Gud er god, og kan bruke meg på andre måter. Han åpner alltid dører vi kan greie å gå gjennom. I det siste har flere tatt kontakt med meg over internett, og det har blitt et sted for den gode praten og for åndelig veiledning. Folk som jeg aldri har truffet, fra Russland og Ukraina, men som har hørt om meg via andre, har kontaktet meg om ulike temaer. Over nettet er muligheten for å få riktig oversettelse og tid til å gå i dybden til stedet. Så er det godt å kjenne at Gud kan bruke meg nå også - ikke bare om et års tid. Ære til Gud og til Facebook/vKontakte!

Leilighet

Hvordan finner man seg et sted å bo i Odessa? Her er det ikke annonser i avisen, i hvertfall er det ikke en vanlig måte å gå fram på. Her må man enten kjenne noen som har noe ledig, eller man benytte seg av en profesjonell leilighetsfinner.
Jeg gjordet det første og fant en kjellerleilighet i det sørlige Odessa. For første gang lærer jeg hvordan det er å være leietaker et sted der reglene er ganske annerledes. Leiekontrakt? Hva skal man med det? De er ikke verd papiret det er skrevet på. Sikkerheten ligger i at man kjenner noen som kjenner den man leier fra. Løsningene i leiligheten er ofte kreative og fantasifulle, men fungerer på sin måte.
Jeg har et vindu, og det må åpnes når jeg lager mat. Da kommer naboens katter og setter seg foran vinduet og kikker inn. Vel, hyggelig med selskap.

I bønnens skole

Sist uke var det et firedagers bønneseminar i Petrodolina. To pastorer fra International Prayer Watch kom og hadde undervisning om bønn. En av dem var forretesten en amerikaner, født og oppvokst på Sunnmøre (evt nordmann bosatt i Amerika). Endelig en som forstår mine norske vitser...
Det var interessant og utfordrende å lære om bønn fra folk som selv lever og ånder for det. Kanskje trenger vi først og fremst å bli utfordret og inspirert til å leve enda mer et liv i bønn. Vi tenker ofte stort, planlegger mange aktiviteter, har visjoner om at store ting skal skje i kirken og menighene. Det er som å reise et stort byggverk - et tårn, en skyskraper, en katedral. Men i bunn må det ligge et usynlig fundament, som kan holde det synlige oppe. Nøkkelen til alt det synlige vi gjør i Guds rike ligger i det usynlige: Almisser, bønn og faste (Matt 6,1-18). Arbeidet ved Ungdomssenteret i Petrodolina, og planleggingen av den kommende bibelskolen, er på mange måter en stort byggverk (i flere betydninger) som skal reises. Vi vet så godt viktigheten av bønn, men det er ikke alltid så lett og sette seg ned og ta det ut i praksis. Men uten det usynlige fundamentet - blir det som et bygg på sandgrunn. Det kan se fint (og åndelig) ut, men det står seg dårlig mot stormen. Håpet er at vårt byggverk får et solid og fast fundament!

Romania

Sammen med noen andre fra Ukraina, har jeg akkurat kommet tilbake etter noen dager i Romania på konferanse. Det var i regi av Mentorendienst Osteuropa fra Tyskland. Her treffes kristne (hovedsakelig lutheranere og baptister) til åndelig fellesskap, undervisning og veiledning. Når folk fra 13 forskjellige nasjoner er på samme sted, og bare et fåtall snakker fellesspråkene engelsk/tysk, er det en liten utfordring med tolkningen. De kristne romanierne sier: I himmelen vil alle snakke ungarsk, fordi det tar en evighet å lære det.
Romania er forøvrig et interessant land. Et par hakk rikere enn Ukraina, noe landsbyene bærer preg av. Dog er veiene fulle av hester og sleder, stundom er det flere hestesleder enn biler. Til forlystelse og forergrelse.

Roser

Odessa har en vennskapsby i Tyskland, Regensburg i Tyskland. I forbindelse med "bydagen" 2.september kom en delegasjon fra Regensburg hit. På forhånd hadde Überburgermeisteren sendt en gave til den lutherske kirken: 150 roser fra Tyskland. Kirken hadde egentlig ikke et opplagt sted å plante dem, og 15 av dem ble gitt til kirken i Petrodolina. Der var det kun to av dem som overlevde den tørre sommeren. Det kom så en forespørsel fra Regensburg om en delegasjon kunne komme og overvære åpningen av den nye "rosehagen" i Petrodolina. Det var de fremste folkene i Regensburg, ledet av borgermesteren selv, noen viktige folk fra Odessa og et tysk musikkorps. Forespørselen var på om kirken kunne skaffe lunsj til 60 personer. Vel på grunn av praktiske utfordringer ble avtalen 30 personer - korpset måtte finne på noe annet. Pastor Alexander måtte ordne i stand, og få laget et skilt som viste blomsten(e) som var gitt fra Tyskland.
Vel, det ble faktisk en riktig trivelig stund, der en halvbeklemt borgermester takket for gjestfriheten. Den tyske delegasjonen viste stor interesse for kirken og for arbeidet som drives der, og gav en stor gave til arbeidet (mye større enn de 15 rosene). Det er derfor på sin plass med ros og takk tilbake til Regensburg for dens generøsitet!

Bjørner

Jeg begynte å tenke på noen naturfilmer jeg har sett fra USA og Canada, der bjørner står mitt i fossefall og stryk for å fange laks som hopper oppover. En enkel måte å skaffe seg et herremåltid, på bekostning av en fisk som var på feil sted til feil tid. I Ukraina kan vi bytte ut bjørnene med politimenn, laksen med bilister, og stryket er rundkjøringene utenfor Odessa. Der flokker politiet seg for å se om noen tar et ulovlig filskifte i et komplisert veikryss. Blir mann tatt kan man velge mellom 250 grivna i bot eller 100 grivna i lomma på politimannen. En kveld så jeg fire patruljebiler stå i et og samme kryss. Skitt fiske!

Historietime

Lørdag 28.august ble min kjennskap til tysk historie i Ukraina utvidet. Anledningen var minnedagen for deportasjonen av "tyske" ukrainere til Sibir og Kasakhstan i 1941. Her ble det markert ved en minnegudstjeneste der flere som opplevde deportasjonen, eller som mistet sine nærmeste fortalte sin historie. I sovjettida hadde folk sin nasjonalitet skrevet i sitt pass, og hvis dine forfedre kom fra Tyskland 150-200 år tidligere var du fremdeles tysker. 28.august fikk tyskerne i sør-ukraina en til to dager å pakke sammen det de kunne bære med seg, før de ble sendt østover. Dette gjaldt også andre uønskede folkegruppe som grekere, bulgarer og tartarer. De mistet hus og hjem, og nesten alt de eide. Mange ble plassert ute på steppene, hvor de måtte grave seg jordhytter og hvor ikke hadde noen ting å leve av. Omtrent halvparten av de fordrevne døde. Noen av disse "tyskerne" rakk ikke å bli fordrevet før området ble okkupert av de ekte tyskerne. Da fronten trakk seg tilbake i 1944 ble disse deportert til Tyskland. De av disse som så var så uheldig å befinne seg i sovjetisk okkupert område i 1945, ble da sendt til Sibir. I sovjettida var det ikke mulig å flytte tilbake - det var heller ikke noe å komme tilbake til, hus og eiendeler var overtatt av andre fordrevne. I 1991, ved sovjetunionens fall ble så disse folkegruppene sendt ut av Kasakhstan, mange dro da til Ukraina. Disse "tyske" fordrevne og deres etterkommere er det som er grunnstammen i DELKU, den lutherske kirken i Ukraina.

Innvielse av misjonssenter

På lørdag fikk jeg den glede å overvære innvielsen av et misjonssenter i Odessa. Det er et utdannings og opplæringssenter tilknyttet brødremenighetene i Ukraina, et lite luthersk kirkesamfunn. (For øvrig mitt første møte med brødremenigheten noen sinne.) Der var folk i alle aldre og i alle utgaver av snipp-skjorter - prester og pastorer fra mange byer og land. Som representanter for den andre lutherske kirken i Ukraina, måtte pastor Alexander og jeg naturlig nok komme med en hilsen på den store dagen. Det ble en av de klassiske øyeblikkene der man blir kalt fram foran en stor forsamling av lærde, prester og biskoper, og med et kanadisk tv-kamera rett foran seg, der man litt uforbredt må si noen velvalgte ord som passer til stundens høytidelighet. En stor takk til Paulus som skrev så mye vist i Efeserbrevet, som kan brukes i så mange forskjellige sammenhenger!

Familieleir

Den siste uken var jeg på familieleir. I et land der skilsmisseprosenten langt overgår den norske og der det kan virke som om mor-barn er den vanligste familieformen, har en slik leir definitivt sin rettmessige plass. På en familieleir her nede er det både fellessamlinger med sang, dramastykker og lek - og det er samlinger tilpasset ulike alderstrinn. For ekteparene er det temasamlinger som omhandler praktisk barneoppdragelse, om utfordringer knyttet til ulike faser i barns liv, gode råd for et godt samliv, og om hvordan la åndens frukter vokse i eget liv og i familien. I tillegg var det mye tid til bading og leking på og rundt stranden - kvalitetstid mellom barn og foreldre.
Etter min oppfatning: Dette er midt i blinken. Gode og trygge familieforhold og oppvekstvilkår vil prege kommende generasjoner, og kan få ringvirkninger i flere slektsledd!

Imitatio Christi

"Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud!".
Det er både flott og utfordrende å ha Gud som forbilde, en Gud som gav sitt eget liv for å redde sine fiender fra døden. Men ordet "forbilde" dekker ikke helt fyldene i det greske verbet "mimæthai", som handler om å imitere (derav vårt ord for å mime). Å mime Guds og hans kjærlighet gir kanskje mening i Norge - men det gir enda mer mening når man ikke snakker samme språk. Til små og store barn, fra hele Ukraina, med alle slags bakgrunner og utfordringer i bagasjen, skal det ikke så mye til før Guds kjærlighet kan komuniseres, helt uten ord.

Norsk team på Ukrainsk sommerleir

Da er de to første etappene av sommerens leirer unnagjort. På den siste leiren har jeg hatt den glede å være sammen med tre flotte ungdommer fra Norkirken i Bergen. Anders, Karoline og Johannes har vært med å løfte en i utgangspunktet flott leir til nye høyder. Selv uten å snakke så mye russisk har kommunikasjonen med barna gått over all forventning. Det geniale i komunikasjonens landskap er at så mange ting er universelle: Åh + valgfritt ord (f.eks "kamar" = mygg, eller "sjarka" = hete) trenger ikke forklaring.
Uansett, all heder og ære til tre flotte ungdommer som har gitt mye av tid, penger og krefter til å tjene Gud - og tjene barn og unge i Ukraina. Æres den som æres bør!

Tilbake i Ukraina

Etter et drøyt år i fedrelandet har jeg atter satt mine bein i Ukraina. Det har blitt på alle måter et varmt gjensyn - dog er det uklart hva som varmer mest: Møtet med gamle venner eller tropevarmen.
De siste ti dagene har jeg bokstavlig talt bodd på stranda, et paradoks for en som blir rastløs etter en halvtimes soling. Nå har omstendighetene vært en barneleir i regi av kirken. Et flott arbeid, utført av flotte mennesker, på et flott sted av laveste kvalitet. Men godt fellesskap og meningsfylt tjeneste veier opp for standarden på overnattingen. Disse leirene vil komme godt utav sammenligning med leirer hvilket som helst annet sted i verden.
Etter denne kommer en tidagers tenåringsleir og deretter en tidagers familieleir. Etter det har Ole Magnus sett nok strand for flere år...

Oslo Lufthavn Torp

Som vanlig lar vi mennesker oss styre av kiloene - og lommeboka. Og for meg var det også denne gangen flyselskapene som presser på. Mens de naturlige valgene av flyselskap tar 20 kg pr passasjer + en uhørt sum pr ekstra kilo, tilbyr lavprisselskapet Wizz Air 32 kg pr snute. For en som tenker å være borte en stund ble dette det mest gunstige. Wizz opererer fra Oslo Lufthavn Torp - noen timer og et par fylker unna hovedstaden. Det virker som om en del flyavganger til Øst-Europa går herfra, og Torp fungerer som en trinnvis overgang mellom kulturene. Allerede på flybussen fra Oslo hørte jeg mer russisk enn norsk. Køkulturen i innsjekkingen (på flyet til Kiev) hadde et ukrainsk preg - med noen frimodige forsøk på å snike. Til og med høytalerstemmen som advarte mot å la bagasje stå igjen alene snakte på norsk, engelsk og russisk. En annen uviktig detalj var at flighten hadde fått ny avgangstid på oversiktstavla - 45 min tidligere. Kanskje var den avgjørende for at vi kom oss av gårde akkurat på tida? NSB og Norwegian: Se og lær!