Jul og nyttår

I skrivende stund er det julaften her. 6.januar er julaften, og i morgen 7.januar feires juledag. Jul betyr for de fleste ferie, fritid - og for noen er det også en høytid. For det store flertall er imidlertid nyttår den store høytiden. Med nyttårstre, nyttårsgaver og Bestefar Frost: Julenissens russiske eneggede tvilling. 30.desember forvillet jeg meg innom et kjøpesenter for å få tak i noe småtteri, og kom inn i det rene kaos: I det gigantiske senteret gikk vi som sild i tønne. Nyttårshandelen var på sitt heteste. Over anlegget surret konstant nyttårssangene, som virket mistenkelig kjente. Ingen kan si at det kom like overraskende som nyttår på kjerringa. Nyttårspynten er som vår julepynt - med to forskjeller: Den glorete faktoren er skrudd opp (som ellers i her til lands), og den kristne faktoren er naturlig nok helt tatt vekk.

Hele denne nyttårsfeiringen er naturlig nok et resultat av kommunismens målrettede sekularisering av samfunnet. For min del er det interessant å se at høytidene lever sitt eget liv, selv uten innhold. Det er vel strengt tatt det vi ser i Norge også - mer eller mindre bevisst. Juleplata "Vårres Jul 2" skaper den riktige julestemningen i det ganske land... God Jul!

Marshrutka

Hver dag reiser jeg med marshrutka til jobben. Marshrutka er etter vår tankegang en buss, mens her er den offisielt en taxi med faste ruter. Det er alltid interessant å kjøre Marshrutka: Ofte er de stappende fulle, og man skal prise seg lykkelig om man i det hele tatt får plass. Bare en liten del av passasjerene har sitteplasser, de fleste må stå som sild i tønne. Ofte må man klamre seg fast i det de får tak i av håndtak eller seter – sjåførene kjører ofte i rykk og napp. I Odessa betaler man for turen når man går av bussen. Hvis man står ved den bakre utgangen kan man sende fram pengene med hjelp av de andre passasjerene. Da er det en fordel å vite navnet på holdeplassen man skal. Hvis ikke kan man prøve å presse seg fram til sjåføren – som er lettest hvis man ikke har bagasje med seg.
Skulle det bli et ledig sete, kommer det gjerne en middelaldrende dame og brøyter seg fram for å få plassen. Kvinner og barn først – i den rekkefølgen!
Heldigvis er prisen overkommelig – halvannen krone, mye underholdning for pengene!

Reformasjonsdag

Sist helg ble reformasjonsdagen markert i den lutherske kirken her. Man minnes den ærverdige Martin Luther som laget snøballen som rullet til et selvstendig kirkesamfunn. Vi dårlige, usle norske lutheranere som ikke feirer denne dagen. Man kan bli mobbet på grunn av mindre.
På gudstjenesten søndag var det naturligvis rød som er liturgisk farge. (Som jo er fargen til Den Hellige Ånd). Vi hørte tekstlesing om at "ingen kan legge en annen grunnvoll en den som alt er lagt, Jesus Kristus", og om at troen alene gir frelse. Alt vel og bra. Men kanskje ikke kirkens fødselsdag, som det ble antydet...
Et positivt innslag var dog den økumeniske samlingen lørdags kveld, der en gjeng glad-karismatikere sang og den katolske biskopen kom med en hilsen. Både karismatikerne, lutheranerne og katolikkene hadde godt av å se og høre hverandre.

GUS-team

Nå har tre jenter fra årets kull på Gå Ut Senteret kommet på plass. De skal bo i kirken i Petrodolina i fire og en halv måned, og ha praksis ved et dagsenter for vanskeligstilte barn.
Min eksklusive status som nordmann går nå over i noe dagligdags. Det får jeg leve med. Det er veldig kjekt at GUS satser på Europa, og å vekke interessen for misjon også i denne delen av verden. Kanskje vi kan greie å innføre en ny dialekt i Petrodolina, full av norske lånord? Jeg drømmer om å kunne si "risengrynsgrøt" i en tale, og alle til stede nikker anerkjennende.
Vel, jeg ønsker GUS-teamet lykke til med liv, språk og tjeneste i Petrodolina!

Å bli brukt av Gud

Min tjeneste her nede begrenser seg foreløpig av språkkunskapen. Det kan være dumt og frustrerende, for mulighetene til å komme i prat med folk om viktige ting er mange. En eldre dame, som hadde vært pinsevenn, har begynt å gå i menigheten i landsbyen Novogradovka. Hun spurte meg etter gudstjenesten en søndag om hva vi tenker om det med tunge tale: Er det greit eller galt? Jeg fortalte litt om det som står i bibelen, at det er noe som Gud kan gi til oppbyggelse, og derfor selvfølgelig ikke er noe galt med det. Men den gode samtalen med en kvinne som strever med å finne sin plass i menigheten fikk jeg ikke. Men Gud er god, og kan bruke meg på andre måter. Han åpner alltid dører vi kan greie å gå gjennom. I det siste har flere tatt kontakt med meg over internett, og det har blitt et sted for den gode praten og for åndelig veiledning. Folk som jeg aldri har truffet, fra Russland og Ukraina, men som har hørt om meg via andre, har kontaktet meg om ulike temaer. Over nettet er muligheten for å få riktig oversettelse og tid til å gå i dybden til stedet. Så er det godt å kjenne at Gud kan bruke meg nå også - ikke bare om et års tid. Ære til Gud og til Facebook/vKontakte!

Leilighet

Hvordan finner man seg et sted å bo i Odessa? Her er det ikke annonser i avisen, i hvertfall er det ikke en vanlig måte å gå fram på. Her må man enten kjenne noen som har noe ledig, eller man benytte seg av en profesjonell leilighetsfinner.
Jeg gjordet det første og fant en kjellerleilighet i det sørlige Odessa. For første gang lærer jeg hvordan det er å være leietaker et sted der reglene er ganske annerledes. Leiekontrakt? Hva skal man med det? De er ikke verd papiret det er skrevet på. Sikkerheten ligger i at man kjenner noen som kjenner den man leier fra. Løsningene i leiligheten er ofte kreative og fantasifulle, men fungerer på sin måte.
Jeg har et vindu, og det må åpnes når jeg lager mat. Da kommer naboens katter og setter seg foran vinduet og kikker inn. Vel, hyggelig med selskap.

I bønnens skole

Sist uke var det et firedagers bønneseminar i Petrodolina. To pastorer fra International Prayer Watch kom og hadde undervisning om bønn. En av dem var forretesten en amerikaner, født og oppvokst på Sunnmøre (evt nordmann bosatt i Amerika). Endelig en som forstår mine norske vitser...
Det var interessant og utfordrende å lære om bønn fra folk som selv lever og ånder for det. Kanskje trenger vi først og fremst å bli utfordret og inspirert til å leve enda mer et liv i bønn. Vi tenker ofte stort, planlegger mange aktiviteter, har visjoner om at store ting skal skje i kirken og menighene. Det er som å reise et stort byggverk - et tårn, en skyskraper, en katedral. Men i bunn må det ligge et usynlig fundament, som kan holde det synlige oppe. Nøkkelen til alt det synlige vi gjør i Guds rike ligger i det usynlige: Almisser, bønn og faste (Matt 6,1-18). Arbeidet ved Ungdomssenteret i Petrodolina, og planleggingen av den kommende bibelskolen, er på mange måter en stort byggverk (i flere betydninger) som skal reises. Vi vet så godt viktigheten av bønn, men det er ikke alltid så lett og sette seg ned og ta det ut i praksis. Men uten det usynlige fundamentet - blir det som et bygg på sandgrunn. Det kan se fint (og åndelig) ut, men det står seg dårlig mot stormen. Håpet er at vårt byggverk får et solid og fast fundament!