Fordommer og overraskelser

I dag ble jeg invitert med av Alexander til å være med å besøke en dame som bor på en institusjon for uføre og utviklingshemmede. Her til nede betyr det selvfølgelig mange utmagrede kropper stablet sammen på gamle jernsenger, i nakne og høyst nedslitte rom. Jeg tar med meg fotoapparat, og slår følge. På veien tenker jeg ut en gripende beretning om mitt møte med de tragiske sjebnene som safunnet ikke bryr seg om.
Vel, jeg tok feil. Det var et splitter nytt hus, med fine og trivelige rom, og nesten norsk standard på fasilitetene. Så mye for den gripende historien! Dog forteller Alexander at dette er laaangt over normal standart på slike steder.
Imidlertid var det veldig interessant å møte Tatjana, en ufør dame på vel 40 år, og som har bodd på denne institusjonen i ti av dem. Hun led av kreft, og holdt for tiden på med å skrape sammen penger til en høyst nødvendig operasjon. Men makan til fascinerende dame! Hele dagen gikk hun rundt og besøkte andre beboere. Her samtaler hun, ber hun med dem og driver sjelesorg. Ukentlig samler hun beboere til bønnemøter og forkynnelse. Beboerene på senteret kaller henne ganske enkelt for "mamma". Hun har dessuten en lang liste med folk hun ber for (fra nå av også meg), og hun driver jevnlig sjelesorg pr telefon. De har opplevd helbredelser og store ting på den institusjonen! Denne institusjonen har blitt til et senter for bønn og tilbedelse. Alexander snakket med henne på russisk, og det var ikke mye jeg skjønte av den samtalen. Men annenhver setning inneholdt ordene: "Gud være lovet!" Denne kreftsyke, uføre damen kunne ikke annet enn hver dag å takke Gud for hans uendelige godhet mot henne! Denne dagen fikk iallefall Ole Magnus lære noe. Ikke om tragiske sjebner, men om en Gud som gjør store ting gjennom små mennesker. 1 Kor 1, 27-29!