Sammen med alle de hellige...

Forholdet mellom kirkesamfunnene, spesielt til den ortodokse kirke her nede er ikke alltid like enkelt. Den er storebror blant kirkene her nede, og har mest innflytelse og støtte fra de offisielle myndigheter. Den lutherske kirken ansees gjerne som en sekt, og omtales ofte i negative ordlag. Folk flest her er medlemmer i den ortodokse kirken, samtidig så er det mye folkereligiøsitet og gamle tradisjoner blandet inn i folks gudstro (som nevnt i blogg tidligere). Med andre ord: Likheten til Norge er slående, men med omvendt fortegn!
I går var jeg på ortodoks gudstjeneste i den nye katedralen i Odessa. Det er mye jeg ikke forstår av det som sies og gjøres, men alle kristne gudstjenester har den samme Hellige Ånd. Forskjellene til det jeg er vant til i Norge er slående, den katolske kirke blir nesten karismatisk til sammenligning. Samtidig har denne noe befriende over seg: Å kunne tilbe Jesus i fellesskap, men å slippe å bruke ord - i stedet å ganske enkelt tilbe ved å korse seg og å bøye seg. Messingen og prestenes trestemte sang gir også en spesiell stemning av hellighet og høytid.
Hva satt jeg igjen med etterpå? En interessant opplevelse. Jeg tenker at en slik messe ikke er nok for å gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus Kristus, men kan lære oss noe viktig om Gud og vårt forhold til han. De fleste forskjellige måtene å feire gudstjeneste på tror jeg har grepet noe vesentlig som andre kan lære av, så også den ortodokse. Defor tror jeg at det ikke er uten grunn at Paulus skriver: "Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap."