Ole Magnus sin Ukrainablogg

Jul og nyttår

2011-01-06T07:55:00.000-08:00

I skrivende stund er det julaften her. 6.januar er julaften, og i morgen 7.januar feires juledag. Jul betyr for de fleste ferie, fritid - og for noen er det også en høytid. For det store flertall er imidlertid nyttår den store høytiden. Med nyttårstre, nyttårsgaver og Bestefar Frost: Julenissens russiske eneggede tvilling. 30.desember forvillet jeg meg innom et kjøpesenter for å få tak i noe småtteri, og kom inn i det rene kaos: I det gigantiske senteret gikk vi som sild i tønne. Nyttårshandelen var på sitt heteste. Over anlegget surret konstant nyttårssangene, som virket mistenkelig kjente. Ingen kan si at det kom like overraskende som nyttår på kjerringa. Nyttårspynten er som vår julepynt - med to forskjeller: Den glorete faktoren er skrudd opp (som ellers i her til lands), og den kristne faktoren er naturlig nok helt tatt vekk.

Hele denne nyttårsfeiringen er naturlig nok et resultat av kommunismens målrettede sekularisering av samfunnet. For min del er det interessant å se at høytidene lever sitt eget liv, selv uten innhold. Det er vel strengt tatt det vi ser i Norge også - mer eller mindre bevisst. Juleplata "Vårres Jul 2" skaper den riktige julestemningen i det ganske land... God Jul!

Marshrutka

2010-12-14T03:48:00.000-08:00

Hver dag reiser jeg med marshrutka til jobben. Marshrutka er etter vår tankegang en buss, mens her er den offisielt en taxi med faste ruter. Det er alltid interessant å kjøre Marshrutka: Ofte er de stappende fulle, og man skal prise seg lykkelig om man i det hele tatt får plass. Bare en liten del av passasjerene har sitteplasser, de fleste må stå som sild i tønne. Ofte må man klamre seg fast i det de får tak i av håndtak eller seter – sjåførene kjører ofte i rykk og napp. I Odessa betaler man for turen når man går av bussen. Hvis man står ved den bakre utgangen kan man sende fram pengene med hjelp av de andre passasjerene. Da er det en fordel å vite navnet på holdeplassen man skal. Hvis ikke kan man prøve å presse seg fram til sjåføren – som er lettest hvis man ikke har bagasje med seg.
Skulle det bli et ledig sete, kommer det gjerne en middelaldrende dame og brøyter seg fram for å få plassen. Kvinner og barn først – i den rekkefølgen!
Heldigvis er prisen overkommelig – halvannen krone, mye underholdning for pengene!

Reformasjonsdag

2010-11-02T00:22:00.000-07:00

Sist helg ble reformasjonsdagen markert i den lutherske kirken her. Man minnes den ærverdige Martin Luther som laget snøballen som rullet til et selvstendig kirkesamfunn. Vi dårlige, usle norske lutheranere som ikke feirer denne dagen. Man kan bli mobbet på grunn av mindre.
På gudstjenesten søndag var det naturligvis rød som er liturgisk farge. (Som jo er fargen til Den Hellige Ånd). Vi hørte tekstlesing om at "ingen kan legge en annen grunnvoll en den som alt er lagt, Jesus Kristus", og om at troen alene gir frelse. Alt vel og bra. Men kanskje ikke kirkens fødselsdag, som det ble antydet...
Et positivt innslag var dog den økumeniske samlingen lørdags kveld, der en gjeng glad-karismatikere sang og den katolske biskopen kom med en hilsen. Både karismatikerne, lutheranerne og katolikkene hadde godt av å se og høre hverandre.

GUS-team

2010-11-02T00:12:00.000-07:00

Nå har tre jenter fra årets kull på Gå Ut Senteret kommet på plass. De skal bo i kirken i Petrodolina i fire og en halv måned, og ha praksis ved et dagsenter for vanskeligstilte barn.
Min eksklusive status som nordmann går nå over i noe dagligdags. Det får jeg leve med. Det er veldig kjekt at GUS satser på Europa, og å vekke interessen for misjon også i denne delen av verden. Kanskje vi kan greie å innføre en ny dialekt i Petrodolina, full av norske lånord? Jeg drømmer om å kunne si "risengrynsgrøt" i en tale, og alle til stede nikker anerkjennende.
Vel, jeg ønsker GUS-teamet lykke til med liv, språk og tjeneste i Petrodolina!

Å bli brukt av Gud

2010-10-22T04:10:00.000-07:00

Min tjeneste her nede begrenser seg foreløpig av språkkunskapen. Det kan være dumt og frustrerende, for mulighetene til å komme i prat med folk om viktige ting er mange. En eldre dame, som hadde vært pinsevenn, har begynt å gå i menigheten i landsbyen Novogradovka. Hun spurte meg etter gudstjenesten en søndag om hva vi tenker om det med tunge tale: Er det greit eller galt? Jeg fortalte litt om det som står i bibelen, at det er noe som Gud kan gi til oppbyggelse, og derfor selvfølgelig ikke er noe galt med det. Men den gode samtalen med en kvinne som strever med å finne sin plass i menigheten fikk jeg ikke. Men Gud er god, og kan bruke meg på andre måter. Han åpner alltid dører vi kan greie å gå gjennom. I det siste har flere tatt kontakt med meg over internett, og det har blitt et sted for den gode praten og for åndelig veiledning. Folk som jeg aldri har truffet, fra Russland og Ukraina, men som har hørt om meg via andre, har kontaktet meg om ulike temaer. Over nettet er muligheten for å få riktig oversettelse og tid til å gå i dybden til stedet. Så er det godt å kjenne at Gud kan bruke meg nå også - ikke bare om et års tid. Ære til Gud og til Facebook/vKontakte!

Leilighet

2010-10-22T03:57:00.000-07:00

Hvordan finner man seg et sted å bo i Odessa? Her er det ikke annonser i avisen, i hvertfall er det ikke en vanlig måte å gå fram på. Her må man enten kjenne noen som har noe ledig, eller man benytte seg av en profesjonell leilighetsfinner.
Jeg gjordet det første og fant en kjellerleilighet i det sørlige Odessa. For første gang lærer jeg hvordan det er å være leietaker et sted der reglene er ganske annerledes. Leiekontrakt? Hva skal man med det? De er ikke verd papiret det er skrevet på. Sikkerheten ligger i at man kjenner noen som kjenner den man leier fra. Løsningene i leiligheten er ofte kreative og fantasifulle, men fungerer på sin måte.
Jeg har et vindu, og det må åpnes når jeg lager mat. Da kommer naboens katter og setter seg foran vinduet og kikker inn. Vel, hyggelig med selskap.

I bønnens skole

2010-10-06T10:26:00.000-07:00

Sist uke var det et firedagers bønneseminar i Petrodolina. To pastorer fra International Prayer Watch kom og hadde undervisning om bønn. En av dem var forretesten en amerikaner, født og oppvokst på Sunnmøre (evt nordmann bosatt i Amerika). Endelig en som forstår mine norske vitser...
Det var interessant og utfordrende å lære om bønn fra folk som selv lever og ånder for det. Kanskje trenger vi først og fremst å bli utfordret og inspirert til å leve enda mer et liv i bønn. Vi tenker ofte stort, planlegger mange aktiviteter, har visjoner om at store ting skal skje i kirken og menighene. Det er som å reise et stort byggverk - et tårn, en skyskraper, en katedral. Men i bunn må det ligge et usynlig fundament, som kan holde det synlige oppe. Nøkkelen til alt det synlige vi gjør i Guds rike ligger i det usynlige: Almisser, bønn og faste (Matt 6,1-18). Arbeidet ved Ungdomssenteret i Petrodolina, og planleggingen av den kommende bibelskolen, er på mange måter en stort byggverk (i flere betydninger) som skal reises. Vi vet så godt viktigheten av bønn, men det er ikke alltid så lett og sette seg ned og ta det ut i praksis. Men uten det usynlige fundamentet - blir det som et bygg på sandgrunn. Det kan se fint (og åndelig) ut, men det står seg dårlig mot stormen. Håpet er at vårt byggverk får et solid og fast fundament!

Romania

2010-09-27T03:48:00.000-07:00

Sammen med noen andre fra Ukraina, har jeg akkurat kommet tilbake etter noen dager i Romania på konferanse. Det var i regi av Mentorendienst Osteuropa fra Tyskland. Her treffes kristne (hovedsakelig lutheranere og baptister) til åndelig fellesskap, undervisning og veiledning. Når folk fra 13 forskjellige nasjoner er på samme sted, og bare et fåtall snakker fellesspråkene engelsk/tysk, er det en liten utfordring med tolkningen. De kristne romanierne sier: I himmelen vil alle snakke ungarsk, fordi det tar en evighet å lære det.
Romania er forøvrig et interessant land. Et par hakk rikere enn Ukraina, noe landsbyene bærer preg av. Dog er veiene fulle av hester og sleder, stundom er det flere hestesleder enn biler. Til forlystelse og forergrelse.

Roser

2010-09-08T07:31:00.000-07:00

Odessa har en vennskapsby i Tyskland, Regensburg i Tyskland. I forbindelse med "bydagen" 2.september kom en delegasjon fra Regensburg hit. På forhånd hadde Überburgermeisteren sendt en gave til den lutherske kirken: 150 roser fra Tyskland. Kirken hadde egentlig ikke et opplagt sted å plante dem, og 15 av dem ble gitt til kirken i Petrodolina. Der var det kun to av dem som overlevde den tørre sommeren. Det kom så en forespørsel fra Regensburg om en delegasjon kunne komme og overvære åpningen av den nye "rosehagen" i Petrodolina. Det var de fremste folkene i Regensburg, ledet av borgermesteren selv, noen viktige folk fra Odessa og et tysk musikkorps. Forespørselen var på om kirken kunne skaffe lunsj til 60 personer. Vel på grunn av praktiske utfordringer ble avtalen 30 personer - korpset måtte finne på noe annet. Pastor Alexander måtte ordne i stand, og få laget et skilt som viste blomsten(e) som var gitt fra Tyskland.
Vel, det ble faktisk en riktig trivelig stund, der en halvbeklemt borgermester takket for gjestfriheten. Den tyske delegasjonen viste stor interesse for kirken og for arbeidet som drives der, og gav en stor gave til arbeidet (mye større enn de 15 rosene). Det er derfor på sin plass med ros og takk tilbake til Regensburg for dens generøsitet!

Bjørner

2010-09-03T02:48:00.000-07:00

Jeg begynte å tenke på noen naturfilmer jeg har sett fra USA og Canada, der bjørner står mitt i fossefall og stryk for å fange laks som hopper oppover. En enkel måte å skaffe seg et herremåltid, på bekostning av en fisk som var på feil sted til feil tid. I Ukraina kan vi bytte ut bjørnene med politimenn, laksen med bilister, og stryket er rundkjøringene utenfor Odessa. Der flokker politiet seg for å se om noen tar et ulovlig filskifte i et komplisert veikryss. Blir mann tatt kan man velge mellom 250 grivna i bot eller 100 grivna i lomma på politimannen. En kveld så jeg fire patruljebiler stå i et og samme kryss. Skitt fiske!

Historietime

2010-08-30T02:32:00.000-07:00

Lørdag 28.august ble min kjennskap til tysk historie i Ukraina utvidet. Anledningen var minnedagen for deportasjonen av "tyske" ukrainere til Sibir og Kasakhstan i 1941. Her ble det markert ved en minnegudstjeneste der flere som opplevde deportasjonen, eller som mistet sine nærmeste fortalte sin historie. I sovjettida hadde folk sin nasjonalitet skrevet i sitt pass, og hvis dine forfedre kom fra Tyskland 150-200 år tidligere var du fremdeles tysker. 28.august fikk tyskerne i sør-ukraina en til to dager å pakke sammen det de kunne bære med seg, før de ble sendt østover. Dette gjaldt også andre uønskede folkegruppe som grekere, bulgarer og tartarer. De mistet hus og hjem, og nesten alt de eide. Mange ble plassert ute på steppene, hvor de måtte grave seg jordhytter og hvor ikke hadde noen ting å leve av. Omtrent halvparten av de fordrevne døde. Noen av disse "tyskerne" rakk ikke å bli fordrevet før området ble okkupert av de ekte tyskerne. Da fronten trakk seg tilbake i 1944 ble disse deportert til Tyskland. De av disse som så var så uheldig å befinne seg i sovjetisk okkupert område i 1945, ble da sendt til Sibir. I sovjettida var det ikke mulig å flytte tilbake - det var heller ikke noe å komme tilbake til, hus og eiendeler var overtatt av andre fordrevne. I 1991, ved sovjetunionens fall ble så disse folkegruppene sendt ut av Kasakhstan, mange dro da til Ukraina. Disse "tyske" fordrevne og deres etterkommere er det som er grunnstammen i DELKU, den lutherske kirken i Ukraina.

Innvielse av misjonssenter

2010-08-23T00:30:00.000-07:00

På lørdag fikk jeg den glede å overvære innvielsen av et misjonssenter i Odessa. Det er et utdannings og opplæringssenter tilknyttet brødremenighetene i Ukraina, et lite luthersk kirkesamfunn. (For øvrig mitt første møte med brødremenigheten noen sinne.) Der var folk i alle aldre og i alle utgaver av snipp-skjorter - prester og pastorer fra mange byer og land. Som representanter for den andre lutherske kirken i Ukraina, måtte pastor Alexander og jeg naturlig nok komme med en hilsen på den store dagen. Det ble en av de klassiske øyeblikkene der man blir kalt fram foran en stor forsamling av lærde, prester og biskoper, og med et kanadisk tv-kamera rett foran seg, der man litt uforbredt må si noen velvalgte ord som passer til stundens høytidelighet. En stor takk til Paulus som skrev så mye vist i Efeserbrevet, som kan brukes i så mange forskjellige sammenhenger!

Familieleir

2010-08-22T03:53:00.000-07:00

Den siste uken var jeg på familieleir. I et land der skilsmisseprosenten langt overgår den norske og der det kan virke som om mor-barn er den vanligste familieformen, har en slik leir definitivt sin rettmessige plass. På en familieleir her nede er det både fellessamlinger med sang, dramastykker og lek - og det er samlinger tilpasset ulike alderstrinn. For ekteparene er det temasamlinger som omhandler praktisk barneoppdragelse, om utfordringer knyttet til ulike faser i barns liv, gode råd for et godt samliv, og om hvordan la åndens frukter vokse i eget liv og i familien. I tillegg var det mye tid til bading og leking på og rundt stranden - kvalitetstid mellom barn og foreldre.
Etter min oppfatning: Dette er midt i blinken. Gode og trygge familieforhold og oppvekstvilkår vil prege kommende generasjoner, og kan få ringvirkninger i flere slektsledd!

Imitatio Christi

2010-08-11T08:16:00.000-07:00

"Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud!".
Det er både flott og utfordrende å ha Gud som forbilde, en Gud som gav sitt eget liv for å redde sine fiender fra døden. Men ordet "forbilde" dekker ikke helt fyldene i det greske verbet "mimæthai", som handler om å imitere (derav vårt ord for å mime). Å mime Guds og hans kjærlighet gir kanskje mening i Norge - men det gir enda mer mening når man ikke snakker samme språk. Til små og store barn, fra hele Ukraina, med alle slags bakgrunner og utfordringer i bagasjen, skal det ikke så mye til før Guds kjærlighet kan komuniseres, helt uten ord.

Norsk team på Ukrainsk sommerleir

2010-08-11T07:55:00.000-07:00

Da er de to første etappene av sommerens leirer unnagjort. På den siste leiren har jeg hatt den glede å være sammen med tre flotte ungdommer fra Norkirken i Bergen. Anders, Karoline og Johannes har vært med å løfte en i utgangspunktet flott leir til nye høyder. Selv uten å snakke så mye russisk har kommunikasjonen med barna gått over all forventning. Det geniale i komunikasjonens landskap er at så mange ting er universelle: Åh + valgfritt ord (f.eks "kamar" = mygg, eller "sjarka" = hete) trenger ikke forklaring.
Uansett, all heder og ære til tre flotte ungdommer som har gitt mye av tid, penger og krefter til å tjene Gud - og tjene barn og unge i Ukraina. Æres den som æres bør!

Tilbake i Ukraina

2010-07-28T10:45:00.000-07:00

Etter et drøyt år i fedrelandet har jeg atter satt mine bein i Ukraina. Det har blitt på alle måter et varmt gjensyn - dog er det uklart hva som varmer mest: Møtet med gamle venner eller tropevarmen.
De siste ti dagene har jeg bokstavlig talt bodd på stranda, et paradoks for en som blir rastløs etter en halvtimes soling. Nå har omstendighetene vært en barneleir i regi av kirken. Et flott arbeid, utført av flotte mennesker, på et flott sted av laveste kvalitet. Men godt fellesskap og meningsfylt tjeneste veier opp for standarden på overnattingen. Disse leirene vil komme godt utav sammenligning med leirer hvilket som helst annet sted i verden.
Etter denne kommer en tidagers tenåringsleir og deretter en tidagers familieleir. Etter det har Ole Magnus sett nok strand for flere år...

Oslo Lufthavn Torp

2010-07-28T10:24:00.000-07:00

Som vanlig lar vi mennesker oss styre av kiloene - og lommeboka. Og for meg var det også denne gangen flyselskapene som presser på. Mens de naturlige valgene av flyselskap tar 20 kg pr passasjer + en uhørt sum pr ekstra kilo, tilbyr lavprisselskapet Wizz Air 32 kg pr snute. For en som tenker å være borte en stund ble dette det mest gunstige. Wizz opererer fra Oslo Lufthavn Torp - noen timer og et par fylker unna hovedstaden. Det virker som om en del flyavganger til Øst-Europa går herfra, og Torp fungerer som en trinnvis overgang mellom kulturene. Allerede på flybussen fra Oslo hørte jeg mer russisk enn norsk. Køkulturen i innsjekkingen (på flyet til Kiev) hadde et ukrainsk preg - med noen frimodige forsøk på å snike. Til og med høytalerstemmen som advarte mot å la bagasje stå igjen alene snakte på norsk, engelsk og russisk. En annen uviktig detalj var at flighten hadde fått ny avgangstid på oversiktstavla - 45 min tidligere. Kanskje var den avgjørende for at vi kom oss av gårde akkurat på tida? NSB og Norwegian: Se og lær!

Tilbake i gamlelandet

2009-07-08T00:53:00.000-07:00

Fem måndeder gikk i ekspresstempo. Ikke før har man kommet, er det rett tilbake - føles det. Det ansees av mange som et godt tegn, så da får jeg vel være fornøyd.
Den siste uken i Ukraina ble en festreise. Mange hyggelige ord og mengder av små pyntegaver (slik det også er i Russland - tenk et helt folk med "gave" som sitt "kjærlighetsspråk"). Så befinner jeg meg plutselig i Bergen, hjemme i huset der Olav har tryllet fram herlig grillmat. Norge er heller ikke et sted å kimse av. Et par positive trekk ved fedrelandet jeg har lagt merke til de siste dagene:
Køkultur. Ingen ungdommer som med små skritt sniker på siden av deg eller voksne damer som albuer seg fram til kassen.
Shopping: Du kan gå inn i en butikk, kikke på klær, løfte av en T-skjorte og se nærmere på den - alt uten at to til tre butikkselgere kaster seg over deg med spørsmål og argusøyne.
Big One Classic frossenpizza. Men hva har skjedd? 39 kr på Rema? En hel liten formue! I Odessa, vel og merke...

Ran på høylys dag

2009-06-10T02:07:00.000-07:00

I går ble jeg ranet. Gjerningsmennene, eller kvinnene, var av typen hvitsnippsforbrytere, delvis bokstavelig delvis billedlig talt.
For å forstå ranets karakter må jeg si litt om prisnivået i Ukraina, omregnet til kroner. En tur med bussen koster ca 1,5 kr. En BigMac koster ca 11 kr. En halv liter cola i butikken koster fire kroner. En kopp te koster mellom to og ti kroner etter hvor man kjøper den.
Så, i går skulle jeg kjøpe en kopp te til hver av mine foreldre på flyplassen i Kiev. Damen i disken sa at de skulle komme bort med teen etterpå. Det viste seg at de kun serverte te i denne kafeen med en luksusdessert i tillegg, dvs du betalte for teen og desserten var en gave. Til sammen bortimot seksti kroner - for to kopper te. I Ukraina en liten formue.
Lærdommen, som jeg vel visste om: Spør om prisen på forhånd, og flyplasser er organiserte pengesluk. Ta i stedet toget!

Sykdom og vennskap

2009-05-13T00:36:00.000-07:00

De siste dagene har jeg pådratt meg en forkjølelse. Ikke noe store greier, men slik jeg ofte har for vane har min stemme også forsvunnet. Dette gjør at det virker som en svært alvorlig situasjon på mine ukrainske venner. De siste to dagene har jeg latt meg fascinere av hvor behjelpelige alle er for at jeg skal bli frisk. En gav meg pakke med c-vitaminer og tablett mot tett nese, en gav meg to pakker med papirlommetørkler, en gav meg tyggetabletter mot sår hals, en presset i meg te med honning, og sist men ikke minst en god venn som er lege som anbefalte salve til utvortes bruk, i tillegg til oppfølging pr telefon.
Det er godt med venner som bryr seg! Jeg begynner også å forstå hvorfor det ligger et apotek på hvert gatehjørne i Ukraina.

Fattig, fattigere, fattigst

2009-05-01T01:46:00.000-07:00

Hvor mye trenger vi egentlig i inntekt for å leve? Svaret er oftest: Litt mere. Spesielt inntekten til yrkesgruppen prester/pastorer har naturlig nok interessert meg den siste tiden. I Bergen kjenner jeg flere representanter for presteforeningen, og der er budskapet: Lønnsutviklingen for prester har fremdeles en vei å gå - prestelønna henger stadig etter andre yrkesgrupper med like lang utdanning. Her nede har jeg blitt kjent med noen tyske prester som jobber i Ukraina for 2-3 år. De rister på hodet over at deres lønn er nesten halvparten hva de får i Tyskland. Disse tjener imidlertid fem-seks ganger så mye som deres ukrainske kollegaer. Sist helg var jeg på konferanse, der også flere deltakere fra Moldova deltok. En pastor i Kisjinow (hovedstaden) tjente vel halvparten av hva de gjør i Ukraina. Pastoren fra en liten landsby i Moldova tjente rett og slett ingenting (han og hans familie levde på gaver fra andre fattige menighetsmedlemmer, og på det de dyrket i hagen). Hvor mye trenger egentlig du?
Ha en fin 1.mai!

Mot alle odds

2009-04-21T02:11:00.000-07:00

På søndagsskoleseminaret kom det noen jenter fra en annen landsby. Alle var mellom 14 og 17 år, og drev på med søndagsskolearbeid og ungdomsarbeid av svært høy kvalitet. Mange barn og unge er innom gruppene deres. Dette skjer mot alle odds. I denne landsbyen er det ingen luthersk menighet, men pastor Alexander besøker dem omtrentlig en gang i måneden. Jentene har ikke fått mer opplæring enn gjennom søndagsskole og sommerleirer. Utfordringene står i kø. Jevnlig er det noen av deltakerne som må slutte fordi foreldrene nekter dem å komme. De spurte en gang en ung gutt hvorfor han hadde sluttet å komme, hvorpå han svarte: "Din tro er ikke bra for meg". Den ortodokse kirken på stedet er på hugget med å stemple dette ungdomsarbeidet i den lutherske kirken som en sekt. Selv har de ikke noe barne/ungdomsarbeid, og den lokale presten har to ganger forsøkt å gi jentene penger for at de skulle legge arbeidet under den ortodokse kirken. Mot alle odds, til tross for baktaling og motgang, blomstrer ungdomsarbeidet på de utroligste steder. 2 Kor 6,3-10!

Landsbyliv

2009-04-21T01:49:00.000-07:00

Denne helga var jeg med en gjeng unge mennesker på seminar for søndagsskole ledere (og potensielle ledere). Det fant sted i en liten landsby, langt utenfor allfarvei. To og en halv times kjøretur fra Odessa, derav en time på særdeles humpete vei. Her fant noen tyskere ut at de skulle bygge en landsby for tyskættede flyktninger fra Kashakstan.
Det gjør godt i kropp og sjel å få noen dager bort fra storbyen, spesielt nå som våren for alvor har gjort sin inntreden. Å våkne til hanegal, ikke til bilalarmer. Å høre fuglekvitring i stedet for tuting fra biler. Å ha kuer (også kjent som kyr), høner, katter, hundevalper og en kalkun som tusler rundt husene. Kalkunen så sitt eget speilbilde i bilen vår, og begynte derfor en intens hakking på den andre kalkunen, til forlystelse og irritasjon.
I denne landsbyen er det imidlertid stor fattigdom. Det er lite å gjøre, og fint tungvindt å besøke omverdenen. Det var godt å være der for en helg, men den pulserende storbyen er nok å foretrekke for min egen del.

Påske

2009-04-21T01:37:00.000-07:00

Siden sist har jeg rukket å feire påske. Det var veldig kjekt å ha min gode venn Eystein på besøk i den anledning. Han fikk vært med på både påskemåltid skjærtorsdag, økumenisk langfredagsgudstjeneste i den katolske kirken, påskenatt og påskedagsgudstjeneste.
Her nede brukes den tradisjonelle påskehilsnen flittig, og det går nesten frysninger gjennom en ung kristen nordmann når påskedagsgudstjenesten starter med at presten roper: "Kristus er oppstanden!", og hvorpå menigheten svarer så det runger i veggene: "Han er sannelig oppstanden!"
Så hører det med mye festmat til påsken. Snadder!
Forrige helg fikk jeg med meg påske nr 2, når den ortodokse kirken feirer påske. For folk flest, også de som anser seg som lutheranere, er det dette som er påsken, og vi feiret likså godt påsken en gang til - med gudstjeneste et annet sted, hvor de ikke hadde det den første påsken. Jeg har blitt rikt velsignet med god mat og drikke de siste ukene!

Ulyanovsk

2009-03-30T11:53:00.000-07:00

Den mellomstore byen Ulyanovsk (opprinnelig Simbirsk) er oppkalt etter byens store sønn: Vladimir Ilitsj Uljanov, med pseudonymet Lenin. Han var på alle måter en fremtredende skikkelse i det tidligere Sovjet. Det er fasinerende hvordan en ateistisk kommunist ble gjenstand for en enorm persondyrkelse. Alle husene hvor han har bodd har blitt gjort til museer. To av dem ble flyttet til et sted der det ble bygd et gigantisk lenin-senter. Hele familien, og spesielt hans far, har mange statuer av seg rundt omkring i byen. Hovedgaten i byen har selfølgelig navnet "Lenins gate".
Så spør jeg meg: Hva må jeg utrette i dette livet for at noe tilsvarende skal skje med Bergen eller Trondheim? Tenk så morsomt om Bergen kunne kalles "Breivoldshavn", og lungegårdsvannet gjøres om til en minnepark for min store person?
Da slår det meg at min karakter nok ikke hadde hatt godt av det, såpass kjenner jeg meg selv. Vi får la det bli med tanken.
Salme 115...

Ut på tur

2009-03-30T11:00:00.000-07:00

I skrivende stund har jeg akkurat kommet tilbake til Odessa etter en spennende reise til Russland. Det var ni glade sjeler som tok turen oppover: Min gode venn Kristian Lande (som kom på besøk til Odessa, og ble med til Russland), Alexander og hans familie (med to små barn), tre andre kristne kvinner: Eugenia, Natalya og Luba, og meg selv. Målet med reisen var byen Ulyanovsk, omtrent 2000 km fra Odessa.
Av tanker jeg har gjort meg om reisen, tar jeg med følgende:
- I Russland sies det at de har tre ting: Fulle menn, dårlige veier og fulle menn som lager veier. Kanskje ikke uten poeng. Det kan stedvis overføres på Ukraina også.
- På den andre side har Russland (og Ukraina) alle muligheter for å lage skikkelige veier. For en nordmann er det luksus å kjøre kilometer etter kilometer uten svinger gjennom paddeflatt landskap.
- Gud er god og passer på sine små, også der det er glatte veier, tett snøvær og kvinnelige sjåfører uten særlig erfaring fra vinterkjøring.

Sammen med alle de hellige...

2009-03-16T03:58:00.000-07:00

Forholdet mellom kirkesamfunnene, spesielt til den ortodokse kirke her nede er ikke alltid like enkelt. Den er storebror blant kirkene her nede, og har mest innflytelse og støtte fra de offisielle myndigheter. Den lutherske kirken ansees gjerne som en sekt, og omtales ofte i negative ordlag. Folk flest her er medlemmer i den ortodokse kirken, samtidig så er det mye folkereligiøsitet og gamle tradisjoner blandet inn i folks gudstro (som nevnt i blogg tidligere). Med andre ord: Likheten til Norge er slående, men med omvendt fortegn!
I går var jeg på ortodoks gudstjeneste i den nye katedralen i Odessa. Det er mye jeg ikke forstår av det som sies og gjøres, men alle kristne gudstjenester har den samme Hellige Ånd. Forskjellene til det jeg er vant til i Norge er slående, den katolske kirke blir nesten karismatisk til sammenligning. Samtidig har denne noe befriende over seg: Å kunne tilbe Jesus i fellesskap, men å slippe å bruke ord - i stedet å ganske enkelt tilbe ved å korse seg og å bøye seg. Messingen og prestenes trestemte sang gir også en spesiell stemning av hellighet og høytid.
Hva satt jeg igjen med etterpå? En interessant opplevelse. Jeg tenker at en slik messe ikke er nok for å gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus Kristus, men kan lære oss noe viktig om Gud og vårt forhold til han. De fleste forskjellige måtene å feire gudstjeneste på tror jeg har grepet noe vesentlig som andre kan lære av, så også den ortodokse. Defor tror jeg at det ikke er uten grunn at Paulus skriver: "Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap."

Kvinnedagen

2009-03-09T01:53:00.000-07:00

I går var det 8.mars, den internasjonale kvinnedagen. I Norge forbindes dagen gjerne med demonstrasjonstog (har jeg hørt), og hjertelige gratulasjoner med et lite glimt i øyet. Dagen har tilhørt kvinnebevegelsen og rødstrømpene. Hvordan markeres så kvinnedagen i et land totalt blottet for kvinnebevegelse, og der ordet "rødstrømpe" kun fører tankene til komunismens dager?
Kvinnedagen er her en nasjonal festdag, nærmest en høytidsdag. I år havnet 8.mars på en søndag, men allerede fra fredagen av kom det små markeringer. Til lunsjen ble det servert ekstra god mat og drikke. Der måtte naturligvis mennene reise seg og skåle for kvinnene og si noen velvalgte, sukkersøte ord. Dagen før dagen var kjøpesentrene var smekkfulle av folk som skulle handle inn mat, drikke og gaver til den store feiringen. På markedene ble blomsterbuketter revet bort til skyhøye priser. Min venn Alexander Gross måtte også finne noe til sin kone, men slet litt med å få fantasien til å strekke til. Alle disse gavene: Jul, nyttår, bursdag, morsdag, valentinsdag og kvinnedag. Det er nesten for mye av det gode. Jeg tror at jeg her fremviste stor empati!
Selve den store dagen sammenfalt for min del med kirkegang. På gudstjenesten var tematikken også rettet mot kvinner, sangene handlet om kvinner, og mødre spesielt. Søndagskolebarna laget papirblomster som de delte ut til menighetens kvinner, som i tillegg fikk gratulasjonskort med bibelvers på. Senere på kvelden gikk jeg sammen med noen flere tur gjennom Odessas folkerike gater. Her var det stor feststemning. Lysene var vakkert tent i gågaten. Overalt ble kvinnene overøst med gratulasjoner, og telefonene ringte i et bankende kjør.
I dag er det dagen derpå, men også mandagen er nasjonal fridag. Etter høytidsdagen kommer den nasjonale sovedagen. For min del har jeg fått nok kvinnedag for lang tid framover!

Velsignet for å velsigne

2009-03-01T08:41:00.000-08:00

I dag var jeg på gudstjeneste i Nikolajev, og hørte en historie om noe som skjedde denne jula. En ti år gammel jente bor på et barnehjem i denne byen. Disse barna får to grivna (1,7 kr) i lommepenger i måneden. Denne jenta ønsket å spare pengene sine til noe skikkelig (som hun kan eie selv - alt de får på barnehjemmet er felleseie), så hun bestemte seg få å spare til en sparebøsse, slik at hun kan spare på en trygg måte.
Kirken i Ukraina fikk i år 4500 julegaver til barn og unge i kirken, fra den lutherske kirken i Polen. Disse små julehilsnene var stort sett leker og klær. Noen av disse gavene kom til menigheten i Nikolajev, og derfra kom noen også til dette barnehjemmet. I gaven som kom til denne jenta var det en sparebøsse (kanskje den eneste av disse 4500 pakkene som inneholdt en sparebøsse). Så denne jenta bestemmer seg for å gi pengene hun har spart til noen som trenger dem mer enn seg selv: Sin egen mor som akkurat kom ut av fengsel, men som ikke er i stand til å ta seg av sin egen datter. Guds rike er et forunderlig sted! Mark 12,41-44!

Fordommer og overraskelser

2009-02-24T04:49:00.000-08:00

I dag ble jeg invitert med av Alexander til å være med å besøke en dame som bor på en institusjon for uføre og utviklingshemmede. Her til nede betyr det selvfølgelig mange utmagrede kropper stablet sammen på gamle jernsenger, i nakne og høyst nedslitte rom. Jeg tar med meg fotoapparat, og slår følge. På veien tenker jeg ut en gripende beretning om mitt møte med de tragiske sjebnene som safunnet ikke bryr seg om.
Vel, jeg tok feil. Det var et splitter nytt hus, med fine og trivelige rom, og nesten norsk standard på fasilitetene. Så mye for den gripende historien! Dog forteller Alexander at dette er laaangt over normal standart på slike steder.
Imidlertid var det veldig interessant å møte Tatjana, en ufør dame på vel 40 år, og som har bodd på denne institusjonen i ti av dem. Hun led av kreft, og holdt for tiden på med å skrape sammen penger til en høyst nødvendig operasjon. Men makan til fascinerende dame! Hele dagen gikk hun rundt og besøkte andre beboere. Her samtaler hun, ber hun med dem og driver sjelesorg. Ukentlig samler hun beboere til bønnemøter og forkynnelse. Beboerene på senteret kaller henne ganske enkelt for "mamma". Hun har dessuten en lang liste med folk hun ber for (fra nå av også meg), og hun driver jevnlig sjelesorg pr telefon. De har opplevd helbredelser og store ting på den institusjonen! Denne institusjonen har blitt til et senter for bønn og tilbedelse. Alexander snakket med henne på russisk, og det var ikke mye jeg skjønte av den samtalen. Men annenhver setning inneholdt ordene: "Gud være lovet!" Denne kreftsyke, uføre damen kunne ikke annet enn hver dag å takke Gud for hans uendelige godhet mot henne! Denne dagen fikk iallefall Ole Magnus lære noe. Ikke om tragiske sjebner, men om en Gud som gjør store ting gjennom små mennesker. 1 Kor 1, 27-29!

Mormonere

2009-02-22T07:25:00.000-08:00

Den siste uken har jeg tenkt mye på mormonere, langt mer enn jeg vanligvis pleier. Hvorfor? Fordi jeg ser dem hele tiden? Jeg har ikke sett snurten av en eneste en her nede. Nei, mine tanker flyr tilbake til et møte på Torgallmenningen en vinterdag for flere Herrens år siden. En respektabelt kledd ung mann stopper meg og sier på gebrokent norsk: "Unnskyld, jeg har en budskap til deg!" Han var fra sørstatene i USA, og hadde vært i Norge i en måned. Allerede var han ute og evangeliserte! Jeg har således tenkt: Greier jeg å evangelisere ute på gaten etter en måned i Odessa? I morgen er det fire uker siden jeg kom, torsdag er det nøyaktig en måned. Våger jeg meg ut på gaten for å evangelisere, spør jeg meg selv. Så kommer virkeligheten veltende over meg: Russisk er fremdeles svært uforståelig. Det ville nok ende om med at jeg pugget setningen: "Jeg har en budskap til deg" på gebrokkent russisk, men særlig lengre ville jeg ikke kommet. Og fruktene av evangeliseringen det ville nok ikke blitt særlig imponerende. Så, hvilken konklusjon kan vi trekke av det? At mormonere er flinkere enn kristne til å lære språk? Er mormonere smartere enn kristne? Er deres Gud sterkere enn vår Gud? Jeg er tilbøyelig til å svare nei på alle tre, dog på de to første har jeg dessverre forsvinnende lite empirisk kunnskap. Forsåvidt også på nr tre, men der er troen sterkere: Jeg er overbevist om at min treenige Gud er fullt på høyden og VEL SÅ DET! med deres polyteistiske (eller hvordan vi nå skal beskrive den) versjon av Gud. Slike sammenligninger fører forøvrig ikke noe godt med seg. Vi får la eventuell gateevangelisering komme når tiden er inne. Insj Allah!

Prester og salmesang

2009-02-13T11:59:00.000-08:00

Noen ting er likt uansett hvor man kommer: McDonalds, irritasjon over varmeovner som lager pipelyder, og prester som samles til fellesskap. Jeg har lyst til å løfte frem den siste. I løpet av min korte prestekarriere har jeg vært med på en del prestesamlinger. Flest prestekonventer i prostiet, men også på stiftsmøte for hele bispedømmet. Fellesnevnere er eldre menn i snippkrage, høflig konversering men gjerne med en teologisk diskusjon, men ikke minst ekstrem salmesang. Med ekstrem mener jeg ikke nødvendigvis trestemt, eller spesielt vakker sang (som det dog ofte er), men volum! Eivind Skeie er foreløpig den som sitter med vandrepokalen her.
Denne uken har det vært pastorkonferanse her i Odessa, og undertegnede fikk være med. Pastorene i DELKU (deutsche evangelische lutherische kirche ukraina, eller noe slikt) er en blanding av tyskere og ukrainere. Noen snakket tysk, noen russisk/ukrainsk, og ca halvparten begge deler. Når det gjelder salmesang går annethvert vers på tysk og russisk. Da er det som i Norge, sterk salmesang, men litt forskjellig hvem som synger. Man mumler med så godt man kan på det som var på et fremmed språk, og gir virkelig jernet på sitt eget. Det er forøvrig ikke så viktig om man treffer tonen. Ah, hvilken herlig forsmak på den multikulturelle lovsangen i himmelen!

Nattverd

2009-02-09T04:12:00.000-08:00

I går var det søndag. Jeg var på min første gudstjeneste i St.Paulus kirke i Odessa. Der var det drøye 50 sjeler samlet for å overvære forkynnelsen av ordet og den rette forvaltningen av sakramentene. Min gode venn, pastor Alexander Gross, ville ha meg med som nattverdutdeler, noe jeg naturligvis ikke kunne la gå forbi meg. Å dele ut nattverd har jeg gjort før, og det er flott å kunne være med å inspirere forsamlingen med mitt blide åsyn.
Alexander foreslo at han tok vinen og at jeg skulle ta brødet. Årsaken til den rekkefølgen var nok ikke at han ville slippe å foreta kirketukten. Det er rett og slett slik at man ofte - men ikke alltid - legger oblaten rett i munnen på nattverdgjesten. Likeså sjenker man ofte rett i munnen med nattverdskalken. Da er det tross alt enklest med brødet. Så jeg gikk først med brødet, og sa etter beste evne: тела христова за тебя ламимое - Kristi legeme brutt for deg. Så var det å finne ut av hvem som ville ha brødbiten i munnen og hvem som ville ha den i hendene. Ikke helt enkelt! Det blir også alltid litt kluss når utdelerne skal dele ut til hverandre og de siste etternølerne. Her framviste jeg stor usikkerhet.
Så hvilken lærdom trakk jeg utav dette? 1) Min karakter hadde sikkert godt av å erfare å fremstå som svak, redd og skjelvende. Jeg kan ikke bygge mitt selvbilde på perfekt og lytefri nattverdsutdeling! 2) Jeg kan nå med stor innlevelse og empati forstå usikkerheten hos norske nattverdsmedhjelpere, blant annet i Eidsvåg og Åsane menigheter.

Lutheranere

2009-02-06T01:05:00.000-08:00

Jeg har lyst til å vende et skråblikk mot lutheranere, selv om jeg kanskje ender opp med å skyte meg selv i foten. I Norge er det regelen snarere enn unntaket å være lutheraner. I Ukraina er det tvert om. Man er derfor svært bevisst sin lutherske identitet. Videre: Ingen lutheranere er mer lutheranere enn tyske lutheranere. Kirken jeg bor i og er med i, er fra Tyskland, og drives i stor grad med støtte fra Tyskland. På ytterdørene er lutherrosen vakkert gravert inn. Man feirer naturlig nok reformasjonsdagen (der er forøvrig rød liturgisk farge).
Her i Ukraina er også de ukrainske lutheranerne bevisste folk. For eksempel tar de klar avstad fra (ofte helt berettiget) bildedyrkelsen i den ortodokse kirke. Da var det morsomt å komme inn i kirka i en av landsbyene å se et eneste bilde på den hvitkalkede veggen: Et blått, falmet bilde av en streng Martin Luther. Jammen bra det ikke var Jesus eller Guds mor, den salige Jomfru Maria!
Jeg snakket med en ung dame i menigheten om hva folk flest i Ukraina tenker om lutheranere. Ukrainere flest er i utgangspunktet skeptiske til alt som ikke er ortodokst. Men heldigvis skjønner folk at kirken har bakgrunn fra den katolske kirken, og det hjelper. Hun sa: "Prestene bruker liturgiske klær under gudstjenesten, så da skjønner folk at dette ikke er en sekt." Ganske interessant at det er de liturgiske klærne som er tegnet på at man ikke er en sekt. Med disse ord vil jeg hilse til alle i Norkirken i Bergen!

Kirkekaffe

2009-02-01T10:21:00.000-08:00

Søndag er kirkedag, også i Ukraina. I dag har jeg vaert med pastor Alexander på kirketurne i landsbyer rundt Odessa. Vi var på to gudstjenester + en velsignelse av et hjem, som i realiteten ble en tredje gudstjeneste. Hver av de tok godt over en time. Etter hver av de var det også kirkekaffe - ikke bare saft og kjeks, men et skikkelig maaltid. Ikke dumt egentlig. Sosialt og trivelig. Hver gang var også vin en del av måltidet. Vertskapet skjenker i, og jeg tar høflig imot (virker som om vin er en viktig greie i kulturen). For min del er det forøvrig mer enn nok med ett lite glass. Egentlig hater jeg å drikke vin. Det er noe med smaken som gjør det en pine å få ned. Da er det godt å ha noe mat å "skylde" vinen ned med - spesielt krydret mat tar bort noe av den elendige vinsmaken.
På to av tre kirkekaffeer gikk dette greit. På den tredje serverte de fisk og sjømat til vinen. Jeg har benyttet samme taktikk på sjømat som på vin, bare omvendt. Her befant jeg meg i skikkelig kattepine. Jeg ba verten skjenke veeeldig lite. Han smilte og fylte det store glasset godt opp. En annen ting er at jeg har lav terskel før vinens virkning slår inn - det kjenner Olav til... Da jeg hadde presset ned dette glasset forsøker denne velmente mannen for en hver pris aa fylle i mer vin. Eneste måte å slippe unna var å gjemme glasset under bordet, og smile overbaerende. Jeg var svimmel nok som det var. På vegne av alle utlendinger fikk jeg noen gloser i hvor beskjedne vi er i drikkingen - til alles store fornøyelse. Den får jeg vel leve med.

Rengjøring

2009-01-31T00:23:00.000-08:00

Med hånden på hjertet må jeg si at når det gjelder rengjøring i egen leilighet må jeg nok innøemme at jeg ikke befinner meg i elitesjiktet.
Her i Odessa bor jeg i tredje etasje i huset som er sentrum for den tysk-lutherske kirken. Denne etasjen fungerer også som et gjestehus, der de leier ut rom - for tiden er jeg eneste gjest. Dette innebærer at en voksen kvinne ved navn Ljubov jevnlig kommer innom for å vaske rommet mitt. Du tenker kanskje: Hvilken lykke! For meg skaper det trolig mer bekymring enn glede. For det første er det faktum at Ljubov kan komme inn for å vaske når som helst - selv om jeg har gitt beskjed om at det er ønskelig at hun kommer etter kl 11. Denne frykten kommer snikende hver gang jeg hører henne vaske utenfor. Kommer hun mens jeg ligger i sengen? Sitter på do eller i dusjen? Den uvissheten, den uvissheten!
Det andre er hva hun måtte tenke om ryddigheten. Hva om hun ler seg skakk over at jeg ikke stryker undertøyet. Kanskje hun ligger krokboeyd på gulvet, i latterkrampe - og der får et illebefinnende? Eller hva om hun er av sladretypen. Jeg ser med skrekk for meg meg selv gående inn i det lokale supermarkedet, og alle til stede peker på meg og sier på uforståelig russisk: Der er nordmannen som ikke stryker undertøyet, hvorpå en øredøvende latter fyller rommet. Hvordan skal jeg da få kjøpt mat? Det ville skapt ekstra utfordringer for tjenesten her. Det ville også sette den generelle anseelsen til nordmenn i Ukraina i fare. Kanskje en diplomatisk krise?
Imidlertid tror jeg ikke Ljubov er den typen. Tror nok hun var like usikker på denne nordmannen som jeg var på vaskedamen. Men jeg har det jevnt ryddigere nå enn jeg har hatt det på lenge!

Den siste reise

2009-01-28T11:36:00.000-08:00

Alle skal en gang ut på sin siste reise. I dag var jeg med pastor Alexandr til en landsby for å følge en gammel mann til hans siste hvilested. Jeg har selv begravd over 40 personer selv det siste året, og så fram til litt ideutveksling og inspirasjon.
Vel, ting var noget forskjellig fra Norge. Det ble en blanding av luthersk begravelse, og folkelig ortodoks begravelse med de merkeligste tradisjoner.
Seremonien var hjemme hos avdøde, og han lå for åpen kiste. Stakkars Alexander forsøkte etter beste evne å holde en god luthersk begravelse, men hadde for mange lokale tradisjoner imot seg. Salmesangen blandet seg med bjeffing fra et utall hunder utenfor, familiens endeloese røyking og en enkes ustoppelige kyssing av den døde. Mannen ble så kjørt i lastebil til gravplassen - fremdeles i åpen kiste. En ortodoks gravplass er overfull av plastblomster, og stadig nye kommer. Der er det også benker og bord mellom hver grav, der man kan drikke shnaps og minnes den døde. Familien måtte alle knyte hvite bånd rundt armen før de kunne gå inn på gravplassen. Hvorfor de la et brød oppe på den døde skjønte jeg ikke, men de ble svært så hissige da en hund stjal brødet rett foran nesen paa dem.
"Om ikke annet var det en mulighet til å forkynne Guds ord for familien, og knytte kontakt med dem" - det var Alexandrs konklusjon etter dagen. Herrens veier er sannelig uransakelige!

Spenning...

2009-01-27T09:33:00.000-08:00

Spenning i hverdagen er viktig. Her i Odessa er mange opptatt av det. Noen kjøper halvgrillet kylling på gata. Noen kjører bil. Noen kler seg i de forunderligste klær og sprader rundt i all offentlighet. Mote er visst forskjellig i forskjellige land. Jeg for min del greier meg lenge med å ganske enkelt gå på butikken og kjøpe mat. Hva er dog så spennende med det? Mye. Jeg nevner i fleng:

Å finne det du er ute etter. Utvalget er ikke som i Norge. Det finnes tusen ting som du kan spise sammen med teen. Vin og vodka i store mengder. Ingen varer fra Toro. Ferdigmat er det også dårlig med. Krydder også meget sparsomt.
Å finne ut av om du har funnet det du er ute etter. Er det melk eller kefir? Er det sjokoladepålegg eller dessert? Hva står det egentlig på pakken?
Å betale for herligheten. Det virker som det er vanlig å spørre om man skal ha pose (kassadama pakker maten nedi), så jeg svarer som regel ja. Frukt og grønnsaker skal veies på forhånd, der har jeg allerede dritt meg ut. Så er det aa finne ut av hvor mye som skal betales, kan vaere utfordring der de ikke har skjerm.
Å komme seg ut. Jeg holdt på å gå ut ingangen, men ble jaget tilbake av en vakt. Det står noen ved utgangen som sjekker at kvittering og matvarer stemmer.

Nå er det vel som med matkjøp som med narkotika. Det store kikket avtar vel for hver gang man prøver det. Må vel være på utkikk etter noe nytt og sterkere for å opprettholde status quo. Kanskje å gå på kafe?

Slankehysteri

2009-01-27T09:13:00.000-08:00

Jeg har så og si aldri blitt grepet av slankemanien. Noen ekstra kilo har aldri bekymret meg. Vi kan da ikke vaere så opptatt av vekta, det er da mange ting som er mye viktigere. Forleden dag ble jeg imidlertid innhentet av samfunnets beinharde krav. På Gardemoen flyplass, foran skranken til Czeck Airlines. Jeg hadde 23,9 kilo bagasje. 3,9 kilo for mye. Hvert ekstra kilo koster 225 kr. Relativt lang kø. Relativt kort tid til avgang. Slankehysteri!
Jeg puttet alt jeg klarte i handbagasjen. Flaskene med tran og sanasol gikk i søpla. Likeså det indiske krydderet. Har vist seg i ettertid å være et bittert tap. Jeg tenkte 21 kg kunne gå, men den gang nei. Måtte hive litt til.
Moral: Jeg er nok mer påpasselig med kiloene heretter. Noen gram her og noen gram der blir fort mye overvekt!